Selvreparasjon og påvirkningen av riss på armeringens tilstand i opprisset betong - Undersøkelser av bjelker eksponert i marint miljø i 25 år

Abstract

I dette prosjektet er det studert langtidsdata for tre bjelker som har stått eksponert marint i tidevannssonen i 25 år. Bjelkene har ulike betongresepter med ulikt innhold av bindemidler, henholdsvis 4,2 % silikastøv, 3,5 % silikastøv og 20 % flyveaske, samt 12,5 % silikastøv. Det er tatt ut åtte kjerner per bjelke; tre med riss, tre uten riss, samt to kjerner over riss med armering. Påvirkningen av miljø og bindertype på selvreparasjon av riss, samt påvirkningen av riss på armeringens tilstand ble undersøkt.

For å studere selvreparasjon av riss ble det foretatt visuell inspeksjon og analyser med µ-XRF. Resultatene indikerer at miljøeksponering påvirker hvilke mekanismer som står bak selvreparasjon av riss. I atmosfære/skvalpesonen skyldes selvreparasjon av riss utfelling av kalsium- og magnesium rike faser fra sjøvann. I tidevannssonen skyldes også selvreparasjon utfelling av kalsium- og magnesium rike faser fra sjøvann, i tillegg er det tegn på videre hydratiseringsprodukter. For nedsenket sone er det videre hydratisering samt andre uidentifiserte kalsium rike faser. Det var ingen tegn på at bindertype påvirker hvilken selvreparasjons-mekanisme som er til stede. Ut fra undersøkelsene i denne rapporten kan det ikke angis noe konkret rundt hvordan miljø og bindertype påvirker grad av selvreparasjon.

Armeringens tilstand ble vurdert ut fra kloridinntrengning og målinger av rissvidde, elektrokjemisk potensial og resistivitet. Resultatene viste ingen effekt av riss på armeringens tilstand. Ingen korrosjon ble oppdaget på armeringen fra kjerner som ble tatt over riss i tidevannssonen. Generelt forventes det ikke korrosjon for noen av bjelkene. EKP-målinger og visuelle undersøkelser indikerte derimot lokal korrosjon ved enkelte armeringsstoler.