Delirium – kan vi klare å screene for dette i en hektisk hverdag?

Abstract

Bakgrunn: Forskning forteller at delirium er den mest utbrede psykiatriske diagnosen på tvers av helsetjenesten og rammer mellom 30 -50% av eldre pasienter innlagt på sykehus. I kommunehelsetjenesten er forekomsten av delirium dårligere kartlagt, men anslått til å være rundt 25% for personer med demens, i sykehjem og hjemmesykepleien. Belastningen ved delirium er stor for pasienten selv, for pårørende og for helsetjenesten. På tross av dette dokumenters ikke delirium rutinemessig i norske sykehus og vi antar at det samme er tilfelle i kommunehelsetjenesten. Overordnede mål for studien er å sette fokus på diagnosen delirium.

Hensikt: Undersøke om et relativt nytt og enkelt screeningverktøy for delirium kan føre til at screening kan gjøres rutinemessig i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Metode: Kvalitativ metode med fokusgruppeintervju av et strategisk utvalg av helsepersonell (omsorgsarbeidere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere og sykepleiere) i en generell medisinsk avdeling i spesialisthelsetjenesten og i ett distrikt i kommunehelsetjenesten. Analyse er gjennomført ved hjelp av Malterud systematiske tekstkondenserings metode.

Resultat: Helsepersonell opplevde 4AT som et raskt, enkelt og nyttig screeningsverktøy. Bruken forbedret dokumentasjonen, ga ny kunnskap om emnet og gjorde det enklere å oppdage delirium og kognitive endringer. Vansker var knyttet til kontinuitet, oppfølging, tid, lite bevissthet og kunnskap om delirium, manglende retningslinjer og språk. Helsepersonellet var positive til screening for delirium, men ønsket det inn i rutinene slik at det ble en felles innarbeidet praksis.

Konklusjon: Helsepersonell opplevde 4AT som et raskt, enkelt og nyttig screeningsverktøy, men 4AT møter de samme barrierene for god deliriumomsorg som andre screeningskjema har gjort tidligere. Skal vi klare å screene for delirium i en hektisk hverdag kan det ikke bare være den enkelte helsepersonells ansvar, det må også være vilje til dette organisatorisk, politisk og i utdanningssystemet.

Background: Research claim that delirium is the most widespread psychiatric diagnosis across the health service and affects between 30-50% of elderly patients admitted to hospital. In the primary health care, the incidence of delirium is poorly researched, but estimated to be around 25% for people with dementia, in nursing homes and home care. The burden of delirium is great for the patient himself, for relatives and for the health service. Despite this, delirium is not routinely documented in Norwegian hospitals and we assume that the same is the case in the municipal health service. The overall goal of the study is to focus on the diagnosis of delirium.

Purpose: To investigate whether a relatively new and simple screening tool for delirium can cause screening to be routinely performed in the specialist health services and primary health care.

Method: Qualitative method with focus group interview of a strategic selection of health personnel (health care workers, auxiliary nurses and nurses) in a general medical hospital unit of the specialist health care and of one district in the primary health care. Analysis is performed using Malterud Systematic Text Condensation method.

Result: Health personnel experienced 4AT as a rapid, easy and useful screening tool. The use improved the documentation, provided new knowledge on the subject and made it easier to detect delirium and cognitive changes. Difficulties were linked to continuity, follow-up, time, little awareness and knowledge of delirium, lack of guidelines and language. The healthcare professional was positive to use screening for delirium but wanted it into the routines so it would become a common incorporated practice.

Conclusion: Healthcare professionals experienced 4AT as a rapid, easy and useful screening tool, but 4AT faces the same barriers for good delirium care as other screening forms have done before. If we are going to be able to screen in a pressured workday, it cannot just be the responsibility of the individual health personnel, there also need to be a willingness for this organizationally, politically and in the education system.