Sanseerfaring som åpenbaring: Et forsvar av John McDowells minimale empirisme

Abstract

Jeg forsvarer John McDowells minimale form for empirisme ved å motivere hans syn på sanseerfaringer som våre omgivelsers perseptuelle nærvær. Jeg motiverer synet på tre forskjellige måter: I kapittel 1 vurderer jeg et syn som forstår ikke forstår perseptuelt nærvær som essensielt annerledes enn blind respons på hendelser i omgivelsene. Selv om et sånt syn neppe er fenomenologisk treffende, konkluderer jeg med at McDowells empirisme ikke kan motiveres på dette grunnlaget alene. Dette baner veien for de neste to kapitlene. I kapittel 2 viser jeg at McDowells forståelse av erfaring er det vi trenger for å unngå en vanlig form for skeptisisme, som sier at konkluderende belegg for kunnskap ikke er tilgjengelig. I kapittel 3 viser jeg at dette fører til et transcendentalt problem: Hvis vi ikke kan forstå oss selv som vitere, kan vi ikke forstå oss selv som tenkere.

I defend John McDowell’s minimal form of empiricism by motivating his view of sense experience as the perceptual presence of our environment. I offer three different motivations: In chapter 1, I consider a view on which what is intuitively thought of as perceptual presence is conceived as not essentially different from a blind response to environing happenings. Though such a view might be phenomenologically inapt, I conclude that McDowell’s empiricism cannot be motivated on this basis alone. This paves the way for the next two chapters. In chapter 2, I show that McDowell’s conception of experience is what we need to escape a common kind of skepticism which holds that conclusive grounds for knowledge cannot be had. In chapter 3, this is shown to lead to a transcendental problem: If we cannot understand ourselves as knowers, we cannot understand ourselves as thinkers.