| dc.description.abstract | Etterspørselen etter en bærekraftig utvikling er blitt en stor del av nesten alle institusjoner, organisasjoner, regjeringer og det internasjonale samfunnet. I Norge førte det til det såkalte grønne skiftet. Det inkluderer i stor grad utvikling av prosjekter innen fornybar energi, og spesielt innen vindkraft. Disse prosjektene er i konflikt med den pastorale reindriften til samene, og minsker deres mulighet til å leve ut sine tradisjonelle levemåter. Som en konsekvens av dette har lokale og urfolkssamfunn motsatt seg de nye og positivt mente påbudene, som truer dem ‘til det beste for felleskapet’. Dette setter spørsmål ved hvor rettferdig det grønne skiftet er, spesielt når underliggende historiske, kulturelle, sosiopolitiske og økonomiske strukturer tas i betraktning.
Bygget på et rammeverk av miljø rettferdighet og rettferdig bærekraft, er målet med denne avhandlingen todelt: for det første, å belyse koblingene mellom bærekraftig utvikling, sosial rettferdighet og urfolks miljøaktivisme, og for det andre å undersøke aktivistenes perspektiver og oppfatninger av bærekraft og rettferdighet i sammenheng med det grønne skiftet i Norge. For å oppnå dette har jeg samlet inn data gjennom dybdeintervjuer, hovedsakelig med mennesker som er engasjert i miljøproblematikk og identifiserer seg som samisk, i tillegg til å være med på og observere under flere møter.
Jeg fant at informantene generelt sett mente at prosessen med det grønne skiftet stod i kontrast til deres verdier, kunnskap, bevissthet, oppfatninger av rettferdighet og likestilling, identitet og urfolksrettigheter. Selv om bærekraftig utvikling i teorien skal fokusere like mye på de fire pilarene samfunn, kultur, økonomi og miljø, er det hovedsakelig det økonomiske som har drevet det grønne skiftet. Derfor konseptet bærekraftig utvikling har mistet sin kredibilitet for aktivistene. Det unnlater ikke bare å inkludere rettferdighet og likestilling i flere dimensjoner, men ogsa ulike perspektiver og (post)koloniale og etiske betraktninger. Dermed er ikke den norske bærekraftige utviklingen bærekraftig og rettferdig for alle. Urfolks miljøaktivisme opptrer her som en forstyrrende faktor – på en positiv måte. Dette fordi den påpeker svakhetene ved den nåværende diskursen. Denne avhandlingen viser at det som kalles bærekraftig utvikling og grønn energi i globale samfundet, blir omtalt veldig annerledes av berørte urfolkssamfunn og miljøaktivister. | |
| dc.description.abstract | The call for sustainable development marks a major thread in almost all institutions, organizations, governments and the international community alike. In Norway, this led to the so called green shift. It includes, among other things, the development of renewable energy projects, in particular wind energy. Those projects, however, are in conflict with the reindeer pastoralism of the Sámi people, as it diminishes the exercise of their traditional way of life. As a consequence, local and indigenous communities resist the new and positively intended changes which threaten them in the name of the greater good. This raises questions of how just the green shift is, considering especially the underlying historical, cultural, sociopolitical and economic structures.
Based on the concepts of environmental justice and just sustainabilities, the aim of this thesis is twofold: firstly, to elucidate the links between sustainable development, social justice and indigenous environmental activism, and secondly, to examine activists’ perspectives and experiences of sustainability and justice in regard to the Norwegian green shift. For this purpose, data were collected through both in-depth interviews mainly with people engaged in environmental issues and identifying as Sámi, and the participation and observation of several meetings.
It has been shown that the informants generally evaluated the process of the green shift as contrasting with their values, knowledge, awareness, perceptions of justice and equity, identity and indigenous rights. The concept of sustainable development has been found to have lost its credibility for the activists. It fails to include not only justice at several dimensions, but also lacks different perspectives and (post) colonial and ethical considerations. Furthermore, instead of benefitting all four theoretical pillars society, culture, economy and environment alike, economy was identified as major beneficiary of the green shift. Thus, the Norwegian sustainable development is not to the same degree sustainable and just for everyone. Indigenous environmental activism is herein acting as a disturbing factor – in a positive way. This is, as it points out the weaknesses of the current discourse. This thesis outlines that what is called sustainable development and green energy by the global community, is phrased quite differently by affected indigenous communities and environmental activists. | |
