| dc.description.abstract | I 2018 eksporterte Norge 2.7 millioner tonn sjømat, til en verdi av nærmere 100 milliarder kroner
(Norges Sjømatråd, 2019). Utviklingstrekk og økonomisk omsetningspotensiale i de marine næringene tilsier at etterspørselen etter sjømat vil fortsette å vokse. Selv om verdien av lakseeksport har økt betraktelig de siste fem årene, har volumet stagnert. Miljømessig bærekraft er den viktigse forutsetningen for videre volumvekst i oppdrettsnæringen. For å kunne stimulere til vekst, er man derfor avhengig av miljømessig innovasjon i næringen. Myndigheter har gjennom tidene hatt ulike holdninger til hvordan næringen bør reguleres, farget av politisk ståsted. Ulike vilkår har blitt lagt til grunn av skiftende regjeringer, hvor kriteriene til dels har vært uklare (Meld. St. 16 (2014-2015)). Formålet med denne studien er å undersøke sammenhengen mellom miljøregulering og miljømessig innovasjon i norsk havbruksnæring, hvor problemstilling er:
Hva kjennetegner forholdet mellom miljøregulering og miljømessig innovasjon i norsk havbruksnæring?
For å belyse problemstillingen benyttes to forskningsspørsmål, hvor det første er; "Hvordan er sammenhengen mellom utforming av en miljøregulering og aktørers holdning til reguleringen?", og det andre er "Hvordan påvirker miljøreguleringer samarbeid og innovasjon i havbruksnæringen?". Studien er kvalitativ og case-basert, og to svært ulike typer miljøreguleringer undersøkes, henholdsvis Case I-"Trafikklyssystemet", og Case II- "Utviklingskonsesjonsordningen", som begge nylig er innført av myndighetene, med formål om å oppnå bærekraftig vekst i næringen. Begge reguleringene er basert på strenge vilkår, men benytter ulike verktøy. Case I, "Trafikklyssystemet", er en såkalt "Command-and Control" regulering, som benytter verktøy for å kreve aktører til å etterkomme myndigheters vilkår, ved bruk av negative sanksjoner. Case II, "Utviklingskonsesjonsordningen", er en såkalt "Technology-Push" regulering, hvor incentiver legges til grunn for å motivere aktører til å etterkomme myndigheters vilkår.
Følgende karakteristikker fremkommer i studien:
• Det er avgjørende for myndigheter å ha tillit hos næringen ved utforming av en miljøregulering for å kunne fremme miljømessig innovasjon
• Miljøreguleringen må gi mening for, og aksepteres av næringen.
• Tillitsforholdet blir svekket av blant annet usikkerhet.
• Det er viktig at myndigheter tilegner seg et akseptabelt kunnskapsnivå for å oppnå tillit hos næringen, og for å kunne styre næringen i riktig retning
• Næringen må ha tiltro til at myndigheter blant annet forstår næringen, hva som styrer konkurransen i næringen og også hva som er best for næringen.
• Næringen må ha tiltro til at myndigheter besitter et hensiktsmessig kunnskapsnivå for å kunne sette riktige vilkår ved utforming av en miljøregulering.
• En miljøregulering bør benytte verktøy som motiverer næringen og vilkår som formålstjenlig aktiviserer eksterne kunnskapskilder for å fremme miljømessig innovasjon
• Sterke incentiver, kombinert med ambisiøse vilkår, kan føre til betydelig koblet-innovasjonsaktivitet og kunnskapsflyt, hvor leverandørindustri og andre teknologiintensive næringer medbringer essensiell kunnskap for miljømessig innovasjon.
• Uforutsigbare svakere incentiver, og trusler om potensielle nedtrekk, kombinert med usikre vilkår, kan hemme innovasjons-aktivitet, vet at FoU-midler benyttes til å etterprøve systemet fremfor å innovere for å innfri.
• Bruk av felles-avstraffelse kan føre konkurrenter sammen.
• En miljøregulering må anvende forutsigbare vilkår, verktøy og prosesser
• Uforutsigbarhet skaper usikkerhet, og dernest svekker det tillitsforholdet.
En miljøregulering som er akseptert av næringen, hvor incentiver er sterke og forutsigbare, og vilkårene ambisiøse, vil tiltrekke eksterne kilder til kunnskap, og fremme miljømessig innovasjon. Viktige karakteristikker som fremkommer i studien, er holdningsmønsteret grunnet usikkerhet og uforutsigbarhet i utformingen av en miljøregulering, noe som kan hemme miljømessig innovasjon. Usikkerhet og uforutsigbarhet svekker tillitsforholdet mellom myndigheter og næring.
Denne empiriske studien underbygger teoretiske rammeverk om holdninger og responsmønstre ved innføring av en miljøregulering (Winsemius, P., & Guntram, U., 1992). Studien bidrar også med økt kunnskap om hvordan utforming av en miljøregulering påvirker miljømessig innovasjon, da spesielt med tanke på hvordan utforming av vilkår som aktiviserer eksterne kunnskapskilder, som leverandørindustri og andre teknologiintensive næringer, kan være hensiktsmessig for å kunne fremme radikal miljømessig innovasjon (Beise, M. & Rennings, K., 2005; Cainelli et al., 2015; Ghisetti et al., 2015; de Marchi, V., 2012). I tillegg underbygger studien Porters Svake Hypotese, som tilsier at miljøreguleringer kan fremme miljømessig innovasjon (Ambec et al., 2013). | nb_NO |
