| dc.description.abstract | En lagdelt eklogitt kropp på Averøya ligger rundt 35 kilometer nordøst fra en mikrodiamant lokalitet på Svartberget, som markerer den østlige enden av Nordøyane Ultra Høyt-Trykk (UHT) domene på vestkysten av Norge. Denne kroppen synes å være en del av den distale baltiske platen som ble subdusert til eklogitt fascies forhold for 415 MA, etterfulgt av ekshumasjon og omfattende amfibolitt fascies omarbeiding for 395 Ma.
Feltstudier avdekket fem lagdelte eklogitt kropper, hvor den største kroppen er den lagdelte eklogitten på Averøya med en maksimal tykkelse på 1,5 km og en utstrekning på ca. 3 km i en VNV-ØSØ retning. Fire hovedbergarter ble karakterisert og angitt som en del av det Baltiske grunnfjellet eller Blåhø Dekket av Midtre allokton, basert på feltobservasjoner og tynnslip petrografi. Det Baltiske grunnfjellet består av tonalittisk til granodiorittisk migmatitt gneis med lokale metamorfoserte mafiske ganger, pegmatitter og sjeldne eclogite boudiner.
Den strukturelt overliggende Blåhø nappe består av en granat-amfibolitt og en granat- og amfibol-kvartsfeltspatisk gneis. Begge disse bergartstypene pakker inn småskala, varierende retrograderte og granoblastiske eklogitt boudiner og større lagdelte eklogitt kropper. Detaljert kartlegging kombinert med bruk av et magnetisk anomalikart, ble brukt til å utlede og interpolere grenser mellom disse bergartene.
Strukturelle målinger viste overveiende regionalt parallelle NV- dyppende foliasjoner, ØNØ orienterte stående- og foliasjonsparallelle folder og en gjennomgående sinistral eller topp til V-SV-skjærsans. Dette samsvarer med amfibolitt fascies omarbeiding. Eklogitt stadiet NV-N stupende lineasjoner, NNV-hellende folder og NNW-orienterte strukturer, er bevart lokalt i de lagdelte eklogitt kroppene og garnet- og amfibol gneiss.
Mineral kjemi og petrografi ble brukt til å karakterisere de forskjellige metamorfe stadiene i studieområdet. Maksimum metamorfe P-T-forhold ble estimert til 3GPa og 800°C, ved bruk av fengitt-geotermobarometeret, som indikerer topp UHT forhold. Til slutt ble den metamorfe utviklingen og strukturdata brukt for å foreslå en tektonisk modell. | |
