Studenter med Asperger Syndrom – Deres opplevelser og erfaringer med ulike tilretteleggingstiltak

Abstract

Temaet for dette prosjektet er studenter med Asperger syndrom i høyere utdanning, hvor hensikten har vært å gi et innblikk i studentenes egne perspektiver på sine begrensninger og muligheter i møte med det sosiale- og fysiske læringsmiljøet. Studentene er høyt fungerende, men de har en usynlig funksjonsnedsettelse, en skjult vanske som andre nødvendigvis ikke ser, og i enkelte situasjoner medfører disse vanskene funksjonelle begrensninger. For øvrig er det først hvis det oppstår barrierer i samhandling med andre at de blir funksjonshemmet (Tøssebro, 2013). Formålet er å utforske studentenes erfaringer og beskrivelser om hva som er deres utfordringer, og samtidig identifisere kompensatoriske tilretteleggingstiltak som kan bidra med å skape en best mulig håndterbar studiehverdag. Hovedproblemstilling: «Hvordan opplever personer med Asperger syndrom å være studenter i høyere utdanning?» Underproblemstilling: «Hva er det opplevde behovet for tilrettelegging og hvilke erfaringer har studentene med tilretteleggingstiltak?» Jeg har benyttet en kvalitativ tilnærming, hvor dataproduksjon er inspirert av analyseteknikken i Grounded Theory. En omfattende analyse fremstiller aspekter av studiens ni informanters subjektive opplevelser og erfaringer i møte med høyere utdanning. Funnene som skrider frem fra empirien, drøftes opp mot relevant og nyere forskningsfunn på området og kunnskapshenvisninger til dagsaktuell faglitteratur, samt konkrete tolkninger basert på min egen forforståelse og forståelse om emnet. Analysen av datamaterialet resulterte i tre hovedkategorier, som henholdsvis er: annerledes skrudd sammen, i møte med høyere utdanning, samt egne- og andres holdninger og refleksjoner rundt åpenhet. Resultatene viser at mangel på kunnskap om- og fordommer mot diagnosen har medført mange negative erfaringer hos studentene, noe som også får betydning for hvem de velger å bekjentgjøre diagnosen til. Analysene tydeliggjør at det er behov for ytterligere kompetanse om denne studentgruppens preferanser, og at studentene i stor grad har behov for skreddersydde tiltak, forankret i den enkeltes behov. Imidlertid blir det både eksplisitt og implisitt avdekket at det funksjonshemmede gapet blir mindre ved innføring av universelle løsninger og ved hensiktsmessige individuelle tilretteleggingstiltak (NOU 2001:22). Videre tyder flere funn på at det å delta i grupper sammen med andre studenter som har samme diagnose bidrar til sosial tilhørighet og inkludering. Funnene kan også tyde på at deltakelse i grupper kan forebygge ensomhet, stigmatisering og mobbing, samt motvirke angst, depresjon og lavt selvbilde. Funn peker også i retning av at deltakelse i Asperger- grupper kan være en kilde til økt kunnskap og refleksjon om seg selv, samt kunnskaps-økning rundt studierelatert informasjon, muligheter og rettigheter gjennom erfaringsutveksling på treffene. Gjennom analysene har jeg også sett at mentor er et viktig og kompensatorisk tilretteleggingstiltak som har stor betydning for studentenes studiemestring. De som påtar seg rollen som studentmentor bidrar med å redusere det funksjonshemmede gapet og åpner for økt tilgang til universitetsmiljøet.