Forvaltning i praksis : avveining mellom bruk og vern : en komparativ studie av forvaltning og tilrettelegging i Femundsmarka nasjonalpark og Rogen naturreservat

Abstract

Tema for denne oppgaven er forvaltning av vernet natur i Norge og Sverige. Jeg sammenligner forvaltningen i Femundsmarka nasjonalpark og Rogen naturreservat. Disse ligger på hver sin side av grensen, har samme type natur, reindrift og samme type besøkende. Datagrunnlaget er intervjuer av forvaltning og lokale interesser, og observasjoner i terrenget. Jeg diskuterer konsekvensene av to viktige forskjeller i måten områdene forvaltes på. For det første, i Norge er det innført en modell med desentralisert forvaltning i form av nasjonalparkstyrer og lokale nasjonalparkforvaltere. Målet er å gi lokale interesser større innflytelse. I Sverige er det ikke noen slik reform. For det andre, i Rogen har man en lang tradisjon med sonering og tilrettelegging av leirplasser, mens Femundsmarka ikke har dette. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette har for naturen i form av slitasje. Reformen med nasjonalparkstyrer var omstridt fordi mange mente det kunne svekke vernet. Femundsmarka fikk sitt styre i 2013. Omleggingen oppfattes som positiv, og lokale interesser opplever at det er enklere å komme i kontakt med og få forståelse hos forvaltningen. Undersøkelsen tyder ikke på at omleggingen til nasjonalparkstyre har ført til en mindre streng forvaltning av Femundsmarka. En forklaring er at styret og nasjonalforvalter har lojalitet til verneformålet og at vedtak må fattes etter verneforskriften. Soneinndelingen i Rogen, et av de første forsøkene med ROS-modellen i Norden, har konsentrert terrengslitasjen. Kombinasjonen av toalett, bålforbud utenfor leirplass og søppeldunker ved leirplassene gir mindre slitasje ellers i området. I Femundsmarka er det flere bålplasser og mer søppel. En må altså velge mellom mer synlig tilrettelegging og flere regler, eller fri bruk og mer slitasje. Det er ikke bare tilretteleggingsgraden som påvirker. I Femundsmarka er de fleste fiskerne vandrere, mens fiskerne i Rogen bruker kano. Kanopadlerne etterlater seg spor ved leirplassene, men få spor ellers på land. Begge de to områdene har vært vernet siden 1970-tallet, og de som bruker områdene er derfor vant til å forholde seg til reglene som følger av vernet. Lokale interesser, inkludert reindrift, er også ivaretatt i forskriftene. Framover kan det likevel bli flere konflikter om forvaltningen. Nye typer friluftsaktiviteter kan både føre til konflikter med tradisjonelle brukere og utfordre reglene som gjelder. Mer vekt på naturturisme og nye turistbedrifter kan også utfordre dagens regelverk, og samtidig kreve mer tilrettelegging i Femundsmarka enn i dag.