| dc.description.abstract | Norge har en lang og sterk tradisjon for tekstilproduksjon fra både håndverk og industri. Hvor vi har sett at utviklingen fra den første og andre industrielle revolusjon var med på å etablere en storstilt tekstilproduksjon i Norge. Med uldvarefabriker, uldspinneri og trikotasjefabrikker som dukker opp rundt om i hele landet i perioden 1850-1950-tallet, ved elver og fjorder, og der det fantes vannkraft. Men fordi tekstilproduksjon er en arbeidsintensiv bransje, og vi etterhvert befinner oss i en tid med oljeindustrien som gjeldende og stigende lønninger, blir mer og mer av produksjon fra industri satt ut til andre land med billigere arbeidskraft. Og når importrestriksjoner falt bort på 1960-tallet, og importerte varer begynte å flomme innover landet, er norsk tekstilproduksjon inne i en krisetid. Siden har mer og mer av den norske tekstilindustrien blitt faset ut, og vi finner i dag tilbake svært få som driver med tekstilproduksjon i stor skala.
Denne masteroppgaven tar for seg status for norsk tekstilproduksjon, dagens utfordringer og muligheter i industrien, og viktigheten av industrien slik den er i dag. Og har forsøkt å finne svar på følgende forskningsspørsmål: «Hvorfor produsere (og kjøpe) norskprodusert tekstil?». Med utgangspunkt i utfordringer og utviklingspotensialet i dagens industri.
Made in Norway er på vei inn, og Made in China på vei ut. Vi ønsker å outsource mindre og resource mer, som følge av nedgang i sysselsetting fra oljeindustrien. Og med økt fokus på bærekraft og samfunnsansvar særlig i utviklingsland, kan det igjen se lyst ut for norsk tekstilproduksjon. Jeg har reist ut til fabrikker i Norge og snakket med de om historie, produksjon, ull, utfordringer, muligheter og verdiskaping i en tøff bransje. Det er tydelig at vi har gode muligheter for en bærekraftig produksjon i Norge, som også utøves i dag, det gjenstår bare for forbruker å få opp øynene for den. Satsing på godt design og kvalitet i produksjon for å forsvare høye sluttpriser, fremstår som gjeldende i norsk tekstilproduksjon. Samtidig øker dette levetiden på produktene vi produserer og verdien av dem. Funnene fra studien viser at vi fortsatt har et levende næringsliv for tekstil, men at det fortsetter å forsvinne verdifulle ressurser og kompetanse ut av en næring hvor det ikke tilbakeføres nye. Vi må ta vare på den før den forsvinner helt, og det haster. Samtidig har vi også noen ressurser vi ikke utnytter godt nok i det hele tatt, som for eksempel i norsk ull. Mulighetene er mange og engasjementet fortsetter å vokse for norsk tekstilproduksjon. | nb_NO |
