Dans i skolen - Betydningen av en tydelig definisjon av dans og lærernes kompetanse

Abstract

Bakgrunn og formål

Gjennom å jobbe med dans i offentlig skole med ulike kunstneriske prosjekter som involverer elevene har jeg erfart at dansens posisjon i skolen ikke speiler populariteten som aktiviteten ser ut til å ha på andre arenaer utenfor skolen. Denne oppgaven ønsker å avdekke mer om innstillingen til dans i skolen, i læreplanen og blant lærere. Basert på analyse av læreplanen og funn blant lærere, foreslår jeg også i oppgaven hvordan en vei framover for dans i skolen kan se ut.

Metode

Våren 2014 gjennomførte jeg en spørreundersøkelse for lærere som underviste i musikk og i kroppsøving ved skoler i Tromsø. Dans ligger under disse to fagene i læreplanen. Videre gjorde jeg en komparativ analyse opp mot resultater fra en lignende undersøkelse gjennomført nasjonalt i 2001 av Einar Berggraf Jacobsen. Studien benytter seg også av innholdsanalyse av den nasjonale læreplanen K06. Jeg har også benyttet meg av samtaleintervju for å innhente informasjon fra lærere ved lærerutdanninga i Tromsø i forhold til hvordan danseundervisningen er der.

Funn

Det er behov for en tydeligere definisjon av dans i læreplanen for å kunne tilby lærerne klare mål for danseundervisningen deres. Blant lærerne var mangelen på kompetanse innen danseundervisning tydelig. Nødvendig utdanning er en forutsetning for å kunne planlegge og gjennomføre danseundervisning som møter målene i læreplanen. Når en definerer dans som en kunstform vil læringsmulighetene som ligger i aktiviteten komme tydeligere fram, og dens posisjon i skolen vil være lettere å forsvare. Jeg foreslår kreativ dans som en metode for danseundervisning i grunnskolen, fordi den gir muligheten til å jobbe med de elementære delene i dansen på en måte som gjør at alle, uavhengig av bakgrunn og dansetekniske evner, kan utvikle seg og lære gjennom dans. Kreativ dans kan undervises av lærere, uavhengig deres bakgrunn innenfor dans, hvis de får den nødvendige kursingen.

Background and objective

Through experiences from working as a dance artist in public schools with different artistic projects involving the pupils, I learned that the position of dance in schools did not reflect the popularity the activity seems to have in different arenas outside school. This thesis intend to reveal more about the attitude towards dance in public schools, in the national curricula and with the teachers. The thesis also suggests how a way forward for dance in schools can look like, based on analysis of curricula and the situation among the teachers.

Method

Spring 2014 I conducted a survey for public schools in Tromsø, concerning dance teaching within the subjects of music and physical education. Further I did a comparative analysis with some of the results from the survey against a similar survey done on a national basis in 2001 by Einar Berggraf Jacobsen. In order to answer my problem formulation I did a content analysis of the national curricula. Interwievs with teachers at the University of Tromsø teacher-training programme were also used to produce information.

Findings

I found that a clearer definition of dance in the curricula is needed, and crucial for serving the teachers clear goals for their dance teaching. Amongst the teachers, the lack of competence within dance teaching was evident, and the necessary education is a prerequisite for being able to conduct dance teaching to meet the goals of the curricula. When defining dance as an art form, one will gain many more learning outcomes from the activity, and the reasons for teaching dance as a part of common education stand out clearer. I suggest creative dance as a method for dance education in public schools because it gives the opportunity to work with the basic elements of dance in a way that everyone, regardless of background and abilities, can develop and learn from the art form. Creative dance can be taught by any creative teacher, regardless of their background in dance, if they get the necessary education.