| dc.description.abstract | Avhandlingen beskriver test og treningsresponser hos en gruppe ryggmargsskadde. Testing har foregått i samarbeid med erfarne treningsfysiologer på validert medisin-tekniskutstyr med støtte fra svært gode laboratoriefasiliteter og ansatte ved Institutt for Sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU. Treningen foregikk i Avdeling for ryggmargsskader egne lokaler og i NTNUs kjernefasilitet i 4. etg., Nevro øst, ved St Olavs Hospital i Trondheim.
Ryggmargsskader medfører en økt sjanse for utvikling av hjerte-/karsykdom og død, kanskje først og fremst på bakgrunn av en ikke selvvalgt, ryggmargsskaderelatert, inaktivitet. Jo høyere ryggmargsskaden er lokalisert, jo mindre muskelmasse er det mulig å rekruttere. De høye skadene har i tillegg en større tendens til autonom reguleringssvikt som også sammenfaller med redusert kondisjon og styrke. Erfaring viser at mange ryggmargsskadde som var treningsaktive før skaden ønsker å forbli det etter skaden også. For mange av disse oppleves den reduserte kroppslige treningsresponsen som like belastende som for eksempel lammelsene i armer og bein. En slik erfaring er naturligvis motiverende for å kartlegge treningsresponser samt finne effektive og brukbare trenings modaliteter.
For å gi best mulig treningsstimuli bør man oppnå en helkropps treningsintensitet som ligger i området mellom 80-95 % av maksimal muskelstyrke eller hjertefrekvens. For å oppnå slike treningstimuli kan elektrisk stimulering av muskulaturen i de lammede beina gjennomføres i kombinasjon med armsykling. Denne treningsformen av ryggmargsskadde kalles funksjonell elektrostimulert sykling (FES) og kombinasjonen med armsykling kalles FES hybrid. FES hybrid bør foregå med høy intensitet som tilsvarer 80-95 % av maksimal hjertefrekvens eventuelt med omtrent tilsvarende intensitet av maksimalt oksygenopptak. Denne treningsformen har vist overlegne responser målt ved både maksimalt oksygen opptak og hjertets slagvolum. Gjennomføring av FES hybrid krever et avansert, tidkrevende og kostbart oppsett av utstyr, som i tillegg er lite tilgjengelig/anvendelig for rullestolbrukere. Derfor ettersøkes treningsmodaliteter som er mindre krevende, men hvor en samtidig ønsker å oppnå en optimal treningsrespons. I et forsøk på å undersøke hvordan ryggmargsskadde responderer på forskjellige treningsmodaliteter ble det gjennomført tre studier.
I artikkel I sammenliknet vi maksimalt oksygenopptak i to ulike oppsett; ett oppsett med armsykkel mot ett oppsett med rullestols ergometer som begge var elektromagnetisk bremset. Etter bestemte kriterier ble det gjennomført tester av maksimalt oksygenopptak (VO2peak) og man oppnådde like verdier for VO2peak i begge oppsett. Våre resultater indikerer at testing av maksimalt oksygenopptak hos ryggmargsskadde kan foregå ved bruk av en elektromagnetisk bremset armsykkel som ved et avansert og kostbart rullestols ergometer.
I artikkel II sammenliknet vi tre ulike treningsmodaliteter, 1) FES hybrid, 2) armsykkel alene og 3) armsykling kombinert med passiv sykling av lammede bein. Vi fant at gruppen med ryggmargsskade i eller over Th6 hadde signifikant bedre testresponser målt som VO2peak under passiv sykling sammenliknet med gruppen med skade under Th6. Dette betyr personer med skade i eller over Th6 kan bedre sin kondisjon gjennom passiv sykling av lammede bein forutsatt at det samtidig gjøres armsykling.
I artikkel III ble det gjennomført maksimal styrketrening (MST) i benkpress for å undersøke om arbeidsøkonomien ble forandret. Det ble gjennomført arbeidsøkonomiske målinger etter standardiserte belastninger i et elektromagnetisk bremset ergometer tilpasset rullestoler før og etter maksimal styrketrening. Økt muskelstyrke medførte en forbedret arbeidsøkonomi ved rullestolkjøring. Denne formen for styrketrening kan med fordel tas i bruk av flere ryggmargsskadde enn i dag. | nb_NO |
