Mannen på Månen- eller kunsten å reise dit?

Abstract

Drama- og teaterpedagogens danningsfokus er ofte rettet mot aktøren som selv agerer gjennom dramatisk lek , rollespill og scenisk fremføring. I denne sammenheng faller man gjerne ned på sosial-realistisk rollespill eller psykologisk-realistisk skuespilleri, som om det ikke fantes andre fremføringsmodi som også er både dannende og kunstnerisk potente. Filmen Man on The Moon om performance-kunstneren Andy Kaufman gir inngang til å kaste lys på en form for teatral selvfremstilling som både angår aktørens danning og gir en egen performancesjanger. En viktig forutsetning for denne ageringsformen er tilsløringen av fiksjon og virkelighet, slik vi ofte finner i barns lek og i avantgarde-tradisjoner. I vår kulturs pedagogikk og teaterkunst blir tilsløringen ikke sjelden uønsket og et tydelig skille mellom fiksjon og ikke-fiksjon innført og forsvart. Men i historien om Andy Kaufmans liv og kunst er tilsløringen satt i system. Denne artikkelen peker blant annet på de etiske implikasjonene ved tilsløringen, som foreslås ulike om vi agerer innen sosiale eller estetiske rammer. Det understrekes at tilsløringen- i estetiske rammer- er viktig både for aktørens sosiale realisering og kunstens politiske potensial.