The Rise of Social Enterprises in Low-trust Situations. Non-profit organizations’ survival strategies in post-civil war and disaster-affected villages in Batticaloa District, Sri Lanka

Abstract

Sammendrag av doktorgradsavhandling

Sri Lanka blir ofte referert til som halv autoritær stat, da den engasjerer seg i systematiske kampanjer for å begrense rom for sivile samfunnsorganisasjoner (CSOs) etter at borgerkrigen endte i 2009. Staten retter seg spesielt mot nasjonale og lokale ideelle organisasjoner (NPOs) som ofte arbeider i konfliktberørte regioner og mottar eksterne midler. Svikt i tillit mellom staten og CSOs har påvirket handlingsrommet til NPOs, noe som har ført til en reduksjon i ekstern finansiering. Det sentrale spørsmålet i denne avhandlingen blir derfor: hvilke stragegiser benytter NPOs for å overleve i en situasjon preget av manglende tillit i Øst - Sri Lanka.

Basert på en kombinasjon av ulike metoder, undersøker denne avhandlingen hvordan prioritering av aktiviteter, politisk tilhørighet, gjensidig tillit, ungdoms deltakelse og lokalt næringsliv påvirker NPOs overlevelse. Avhandlingen tar utgangspunkt i handlingsrom, sosial kapital og institusjonelt entreprenørskap for å utforske hvordan NPOs overlever i en situasjon preget av manglende tillit. NPOs prioriterer både å støtte opp under levebrødsstrategier for konfliktberørte mennesker samtidig som de jobber for en institusjonalisering av barne- og kvinnerelaterte tjenester i regionen. Avhandlingen viser at NPO-ledere tilhører ulike sosiale kategorier (etnisitet, religion og kjønn) og posisjoner i ujevne referansegrupper. Disse ulike posisjoneringene påvirker hvordan ledere tilnærmer seg givere og byråkrater. Dermed er utveksling gjennom donorfond ikke bare en materiell overføring, men også nært knyttet til politisk tilhørighet og sosial makt.

Avhandlingen avdekker at NPOs i økende grad organiserer seg som sosiale foretak som et sentralt organisatorisk grep i en region preget av manglende tillit. Inntil nylig har de fleste studier av sosialt entreprenørskap fokusert på kommersialiseringen av sosiale foretak samt hvordan disse organisasjonene balanserer inntekter og oppdragsmengde. Denne avhandlingen bidrar til denne litteraturen, ved å belyse hvordan sosialt entreprenørskap ikke bare bidrar til alternativ finansiering for NPOs, men også virker som en strategi for å manøvrere i situasjoner preget av manglende tillit mellom aktørene. Avhandlingen bidrar til litteraturen om sosialt entreprenørskap, ved å fremheve hvordan sosiale bedrifter ikke bare kombinerer sosiale og økonomiske aktiviteter for å overleve, men også manøvrerer gjennom politiske praksis som gjensidig utveksling, protester og partipolitikk. Disse praksisene leder i sum til fremveksten av det kandidaten kaller integrerte sosiale foretak. Gjennom å avdekke hvordan NPOs i økende grad organiserer seg som sosiale bedrifter, peker avhandlingen mot et potensielt skifte fra utenlandsk støttede utviklingsinitiativer til situasjonsspesifikke, grasrotinitiativer som kommer ut av lokale praksiser.

Summary of the thesis

Sri Lanka is often referred to as semi-authoritarian state as it engages in systematic campaigns to limit the space for civil society organizations (CSOs) after the civil war ended in 2009. The state particularly target domestic Non Profit Organizations (NPOs) that typically receive external funds and work in conflict affected regions. The low-trust situation between the state and CSOs has affected the operational context of NPOs, contributing to a shortfall of external funding. Thus, the central question inquired in this dissertation is how NPOs strategize to survive in a low trust setting in Eastern Sri Lanka.

Based on a mixed method approach, this thesis explores how prioritization of activities, political affiliation, mutuality, young people’s participation and local commercial ventures influence the survival of NPOs. The thesis draws on conceptions of agency, social capital and institutional entrepreneurship to explore how NPOs survive in low-trust situations. NPOs prioritise both supporting livelihood strategies for conflict affected people and institutionalization of child and women related services in the region. The thesis argues that NPO leaders belong to differing social categories (ethnicity, religion and gender) and uneven positions in various reference groups. These various positioning influence how leaders engage with donors and bureaucrats. Thus, exchanges through donor funds are not only a material transfer, but also closely connected to political affiliation and social power.

The research highlights the rise of social enterprises, as a major organizational response by the NPOs. As a new field of research, most studies of social entrepreneurship in non-profit settings has so far dealt with the commercialization of NPOs and how they balance their earned income and missions. This thesis adds to this literature, by illuminating how social entrepreneurship not only contributes to alternative funding for NPOs but also as strategizing to manoeuvre in low-trust situations. The dissertation further adds to the field of social enterprises, by highlighting how social enterprises combine not only social and economic activities to survive but also political practices such as mutuality, protests and party politics. The author refers to these practices as the rise of integrated social enterprises. The implication of the rise of social enterprises hints at a shift from foreign-supported development initiatives to situational-specific, grass-roots developments through locally embedded practices.