The Objectivity of Rationality: Three Essays on Reason and Rationality

Abstract

Summary of the thesis

What does it take to be rational? In the three articles collected in my dissertation, I explore a range of problems in our theoretical conception of rationality.

It is common to distinguish between subjective normative concepts like «rational» and objective normative concepts like «right» or «correct». In epistemology - the theory of knowledge and justified belief - being rational consists, among other things, in avoiding certain forms of normative incoherence, such as avoiding holding beliefs that you yourself consider unjustified. In «Epistemology radicalized?», I argue that there are reasons to eliminate the distinction between subjective and objective normativity in favour of the latter. The reason is that it is possible to argue from the requirement to avoid normative incoherence to the conclusion that no false beliefs are rational. Since truth is a paradigmatically objective notion, it thus seems that being rationality is not a subjective, but an objective normative category.

In the theory of practical rationality, it is a commonly held view that being practically rational requires that we act as we would have reason to, if our beliefs about the non-normative facts were true. In the paper «Rationality de re?», I argue that this view conflicts with the idea that weakness of the will - doing something you judge that you ought not to do - is irrational. The reason is that there are situations where what you ought to do if your beliefs were true is something that you yourself believe you ought not to do. The upshot is that there are rational dilemmas: situations where it is impossible to satisfy all the demands placed on us by the ideal of rationality.

Many philosophers hold that rational thinking requires that we base our beliefs on the available evidence: believing that something is the case in the absence of evidence for that belief is not rational. In «Infinitely Permissive», I explore how evidence influences what we may believe by developing an argument against the so-called Uniqueness Thesis. According to this thesis, your evidence can never make more than one doxastic attitude rational - for example, it is impossible to be in a situation where your evidence permits you to either believe a proposition or suspend judgment about that proposition. I argue that this thesis is false, since there exists a range of cases where what is the case depends on what we believe to be the case. If we are aware that what we believe will determine the state of the world, our evidence permits us to believe both a proposition and its negation (though not both at the same time). Since there are good reasons to think that such situations exist, we have good reasons to reject the Uniqueness Thesis.

Sammendrag av avhandlingen

Hva vil det si å være rasjonell? I de tre artiklene som er samlet i min avhandling undersøker jeg flere problemer knyttet til vår teoretiske forståelse av rasjonalitet.

I utgangspunktet er det vanlig å skille mellom subjektive normative begreper som «rasjonell» og objektive normative begreper som «korrekt». Innenfor epistemologi - teorien om kunnskap og velbegrunnede oppfatninger - handler det å være rasjonell blant annet om å og å unngå visse former for normativ inkonsistens, for eksempel ved å ikke ha oppfatninger om verden du selv tror er ubegrunnet. I artikkelen «Epistemology radicalized?» argumenterer jeg for at vi har grunn til å eliminere skillet mellom subjektiv og objektiv normativitet i favør av det siste. Grunnen er at det er mulig å argumentere fra kravet om å unngå normativ inkonsistens til en konklusjon som tilsier at ingen usanne oppfatninger er rasjonelle. Siden sannhet er en paradigmatisk objektiv størrelse, ser det dermed ut til at det å være rasjonell ikke er en subjektiv, men en objektiv normativ kategori.

Innenfor teorien om praktisk rasjonalitet er det en utbredt oppfatning at det å være praktisk rasjonell krever at vi handler slik som vi ville ha grunn til å gjøre dersom våre oppfatninger om ikke-normative fakta hadde vært riktige. I artikkelen «Rationality de re» argumenterer jeg for at dette synet kommer i konflikt med ideen om at viljesvakhet - å gjøre noe du tror du bør la være - ikke er rasjonelt. Det finnes nemlig situasjoner hvor det som ville ha vært riktig å gjøre ut fra dine egne oppfatninger innebærer å gjøre noe du selv tror du ikke bør gjøre. Konsekvensen er at det finnes rasjonelle dilemmaer: situasjoner hvor det er umulig å leve opp til alle kravene rasjonalitetsidealet stiller til oss.

Mange filosofer mener at rasjonell tenkning krever at vi baserer oss på den evidensen som til enhver tid er tilgjengelig for oss: å tro at noe er tilfelle uten å ha noen evidens for at det faktisk er slik er irrasjonelt. I artikkelen «Infinitely Permissive» undersøker jeg hvordan evidens får betydning for hva vi kan tro ved å kritisere den såkalte unikhets-tesen. Denne tesen sier at den evidensen du har her og nå aldri kan begrunne mer enn én trosholdning - for eksempel er det umulig å være i en situasjon hvor det er like rasjonelt å tro på en påstand som å ikke gjøre seg opp en mening om den. Jeg argumenterer for at denne tesen ikke kan være sann, siden det finnes en rekke situasjoner hvor hva som er tilfelle avhenger av hva vi tror er tilfelle. Så lenge vi er klar over at vi er i en situasjon hvor verden vil tilpasse seg våre oppfatninger står vi fritt til å tro både på en påstand og å benekte den. Siden det er gode grunner til å tro at slike situasjoner finnes, har vi gode grunner til å forkaste unikhetstesen.