| dc.description.abstract | Perfluoroktylsulfonat (PFOS) har unike fysisk-kjemiske egenskaper gjør at den har blitt brukt i blant annet brannslukningsskum på grunn av sine termiske egenskaper og som impregneringsmiddel fordi den er olje- og vannavstøtende. Molekylet består av en hydrofob og oleofob fluorkarbonkjede (C8) og en hydrofil funksjonell gruppe (SO3-), og er overflateaktivt. PFOS er motstandsdyktig mot nedbrytning, kan transporteres langt, bioakkumuleres og er toksisk. Den er funnet i prøver fra mennesker, dyr, vann, luft og jord over hele verden.
Litteratursøket så på ulike faktorer som påvirker "skjebnen" til PFOS. PFOS interagerer med mineraloverflater, andre PFOS-molekyler, organisk materiale og andre forurensninger. Disse interaksjonene påvirkes av løsningskjemien (pH og ionestyrke) og mineralsammensetningen i matriksen. Disse parameterne er stedsspesifikke, og gjør at fordelingskoeffisienten, Kd, til slutt avhenger av og uttrykker hvordan disse faktorene samspiller. Bindingsmekanismene domineres av elektrostatiske tiltrekkende/frastøtende interaksjoner og hydrofobe interaksjoner. Forskere har senere kommet med en teori om at den hydrofobe effekten egentlig kommer av luftbobler på overflaten til adsorbentene og PFOS sin favorisering av grensesjiktet mellom luft og vann.
PFOS er dyrt og vanskelig å rense fra grunnen og grunnvannet. De vanligste måtene å behandle forurensede områder på, er å grave ut masser og frakte til deponier eller bruke "pump and treat"-metoden for å rense grunnvannet. Disse metodene fjerner PFOS, og det må legges til et forbrenningssteg med temperaturer over 1000 °C for å destruere molekylene. Sonokjemisk behandling ødelegger også PFOS. Alternative kortkjedete forbindelser som f.eks. perfluorbutansulfonylfluorid (PBSF) brukes istedenfor PFOS, men har senere vist seg å være like persistente.
Resultater fra laboratorieforsøkene viser at Kd-verdien øker i tidevannssonen i forhold til mettet sone. Det skjer en oppsamling av PFOS-molekyler både i porevannet og på mineraloverflatene øverst i tidevannssonen. Dette støtter luftbobleteorien om fordelingen av PFOS i grunnen. De kapillære kreftene trekker PFOS oppover i den kapillære sonen og øker dermed retardasjonen. Resultatene viser også at Kd-verdien varierer innad i umettet sone, og må tas hensyn til ved dimensjonering av renseanlegg. En videre studie kan ta for seg hvordan PFOS sin tendens til å akkumulere på grenseflaten mellom luft og vann kan utnyttes ved rensetiltak. Det bør også studeres hvordan kjerneprøver og Kd-verdien varierer i umettet sone under feltforhold. | |
