| dc.description.abstract | Klimaendringene er svært alvorlige og berører alle samfunnsområder og samfunnet står ovenfor store utfordringer. Klimatilpasning handler ifølge Trondheim kommune om hvordan å tilpasse ulike sosiale og materielle samfunnsforhold til konsekvensene av de kommende klimaendringene, samtidig som klimatilpasning skal gi muligheter til å dra positivt utnytte av klimaendringene gjennom et grønt skifte (Kommunedelplan, 2016). Klimatilpasning krever samarbeid på tvers av samfunnssektorer. Dette aktualiserer behov for kunnskap innenfor en rekke fagdisipliner, i tillegg til kunnskap som ikke er forankret i vitenskapelige grener, som praksiskunnskap (Næss & Solli, 2013). Forskning på klimatilpasning har i stor grad studert klimadiskursen i global og nasjonal kontekst, det er altså gjort mindre studier av de lokale kontekstene for klimatilpasning (Næss & Solli, 2013). Denne opp gaven er ment som et bidrag til kunnskapsteoretiske studier av klimatilpasning i lokal, kommunal kontekst. Oppgaven baserer seg på kvalitativ forskningsmetode. Materialet som ligger til grunn for analysen utgjøres av intervju med kommuneansatte og tekstanalyse av en kommunedelplan for energi- og klima. Ved å anvende teorier om prosjektledelse, kunnskaps- og samarbeidsprosesser og kommunikasjon, spør denne oppgaven om hvordan kunnskapsarbeidet i forbindelse med kommunal klimatilpasning gjøres. Først gjøres en analyse av hva som vektlegges og gjøres i kommunens forarbeid til klimatilpasning. Her anvender jeg perspektiv på translasjonsprosessen (Callon, 1986) til å belyse hvordan klimatilpasning utfolder seg i kommunen. Translasjonsperspektivet videreføres i det andre analysekapitlet som handler om kommunedelplanen og hvordan denne fungerer som et verktøy for translasjon, planlegging og kommunikasjon. Dett e diskuteres avslutningsvis i lya av teoretiske syn på kunnskapsarbeid i moderne samfunn. Jeg fant at kunnskaps- og samarbeidsprosesser oppfattes av styringssektoren som sentrale elementer i klimatilpasningsarbeidet. En tidlig definisjon av kunnskapsbehovet argumenterer jeg for at fungerte som en snever innramming (Callon, 1986) av klimatilpasningsutfordringer. Ved at kommunen hadde en reaktiv tilnærming (Næss & Solli, 2013) i sitt arbeid innebar dette at innrammingen som innledningsvis ble utført av styringssektoren ikke ble reforhandlet. Betydningen av dette har jeg argumentert for at innebærer at viktige kunnskaper potensielt blir ekskludert og dermed kan føre til oversvømmelse (Callon, 1986), dvs. det kan bli problematisk å inkludere nye kunnskaper underveis. Jeg har også pekt på at kommunens planlegging i begrenset grad svarer til de prosessutfordringene de står ovenfor, noe jeg avslutningsvis argumenterer for at også kan føre til at viktige kompetanser blir ekskludert. | nb_NO |
