Universitetsreformer i vitenskapsformaterte samfunn - fra ekspansjon til effektivitet?
Journal article, Peer reviewed
Published version
Date
2010Metadata
Show full item recordCollections
Original version
Vardøger. 2010, (32), 43-70.Abstract
Denne artikkelen vil analysere norske universitetsreformer etter 1965, med hovedvekt på de siste 10 årene. I Stortingsvalgkampen i 2009 var det flere politiske utspill om forskning og høyere utdanning enn på lang tid. Hoved-inntrykket av disse utspillene er at de handlet om å love større satsninger, altså ekspansjon. Det var imidlertid lite prinsipiell tenkning å observere, og forskning og høyere utdanning framsto i første rekke som virkemidler for å oppnå andre mål. I den såkalte Soria Moria-erklæringen sa de tre rød-grønne partiene at de ville satse på «frie og uavhengige universiteter og høyskoler som kan gi studentene en forskningsbasert undervisning, tilpasset et moderne kunnskapssamfunn».De viktigste løftene i tillegg var:-«at universitetene og høgskolene har en styringsstruktur og finansiering som legger tilrette for uavhengig og god undervisning og forskning.-styrke det regionale universitets-og høyskolesystemet og internasjonale samarbeidsordninger.-vurdere nivået på bevilgningene til de regionale forskningsinstituttene.-utvikle bedre finansieringssystem for å fremme desentralisert høyere utdanning.-realisere kvalitetsreformens mål. Studentene skal støttes sterkere gjennom studiene, bådefaglig og finansielt. Kvalitetsreformen skal evalueres».Høyere utdanning behandles som del av erklæringens kapittel 10 «Barn, utdanning og forskning». Kapitlet bruker seks sider på barnehager og skole og en drøy halvside på universiteter og høyskoler. Bortsett fra forslag om bedre studiefinansiering og flere studentboliger –det er mange studenter med stemmerett –var altså mest konkrete i erklæringen at den distriktspolitiske orienteringen skal styrkes. Et viktig unntak er løftet om å realisere «Kvalitets-reformens» mål. Som vi skal se, markerer denne reformen et strategisk skift fra å ville skape et masseuniversitet til å gjøre masseuniversitetet mer effektivt og effektfullt. Jeg skal i denne artikkelen drøfte betydningen av dette. For det første vil jeg hevde at endringene er knyttet til at forskning og høyere utdanning har fått vesentlig større betydning, et poeng jeg sammenfatter i begrepet om vitenskapsformaterte samfunn. For det andre skal jeg vise hvordan vekten på effektivitet har medført at den tradisjonelle prioriteringen av strukturreformer delvis er blitt erstattet av en satsing på styringsreformer og insentiver. For det tredje vil artikkelen analysere endringer i vilkårene for universitetenes virksomhet, og hva dette betyr for de vitenskapelige ansattes arbeidsforhold