Stille vann har dyp bunn: Offerteoriens rolle i forståelsen av depotfunnbelyst gjennom våtmarksdepoter fra Midt-Norgeca. 2350—500 f.Kr.

Abstract

Deponering av både gjenstander samt mennesker i våtmarksmiljø som myr og vann fant sted gjennom store deler av forhistorisk tid både i Skandinavia og i Europa for øvrig. Blant disse depotene finner vi godt bevarte funn som Tollundmannen, bronselurene fra Revheim og skammelen i tre med utskåret dekor fra Høstad ved Trondheim. Men hvordan skal disse deponeringene forstås?

Offerteorien utgjør i dag den foretrukne forklaringen på forhistoriske depoter fra både våtmark og tørrmark. Teorien anvendes ofte som utgangspunkt for analyser av depoter, men uten at et slikt utgangspunkt problematiseres i vesentlig grad. Teorien utgjør også en del av et rammeverk for fortolkning av depoter som har vært stort sett uendret siden siste halvdel av 1800-tallet. Avhandlingen retter et kritisk blikk på dette rammeverket, og har hovedfokus på følgende problemstilling: På hvilken måte har offerteorien påvirket våre tolkninger av depoter, og finner vi de svarene vi søker ved å anvende offerteoriens referanserammer i våre analyser? Som grunnlag for analysen anvendes våtmarksdepoter fra Midt-Norge fra senneolittikum og bronsealder, ca. 2350-500 f.Kr.

Gjennom en undersøkelse av tidligere forskning omkring depotfunn viser avhandlingen hvordan en anvendelse av offerteorien legger opp til et kort tidsperspektiv som ikke fanger opp alle handlinger, samtidig som variasjonen innad i funngruppen ikke kommer til sin rett. Med offerteoriens vektlegging av gaveaspektet inntar videre de deponerte objektene en relativt passiv rolle i forståelsen av deponeringen. Sammen skaper disse faktorene en snever ramme omkring utforskningen av funngruppen, og de mange mulighetene som ligger i materialet. I avhandlingen utformes et teoretisk og metodisk rammeverk som søker å overkomme disse begrensningene. Gjennom anvendelsen av et handlingsteoretisk perspektiv med vekt på gjenstandsbiografier, synliggjør avhandlingen hvordan et alternativ til offerteorien får fram et større mangfold i forhistoriske handlinger relatert til depotene, og også aktiviserer de nedlagte gjenstandene på en måte som i større grad gjør dem anvendbare for å forstå de handlingene depotene er uttrykk for. Perspektivets anvendbarhet illustreres gjennom en analyse av utvalgte depoter fra Midt-Norge, bestående av gjenstander av både never, rav, flint, bronse og tre.

Deposition of both objects and human bodies in wetland environments such as bogs and lakes, took place throughout large parts of prehistoric times. Among these finds are well-preserved finds such as the Tollund Man, the bronze lurs from Revheim and the carved wooden stool from Høstad near Trondheim. But how are these finds to be understood?

Today archaeologists prefer to see a great number of these deposits from both wet and dry contexts as offerings. This theory often provides the starting point for our analyses of these finds, but is rarely disputed. The theory also forms part of a framework for interpreting prehistoric depositions which has remained largely unaltered since the late 1800s. This thesis provides a critical examination of this framework, focusing on the following issue: How has the theory that regards these finds as offerings affected our view upon prehistoric deposition, and do we find the answers that we seek by applying these frames of reference in our analyses? The analysis is based on wetland deposits from Central Norway from the Late Neolithic and Bronze Ages (c.2350-500 BC).

Through a discussion of previous research on prehistoric deposition, the thesis demonstrates how the use of the offering theory prevents us from seeing the fuller picture by applying a short time perspective. Nor does the theory make good use of the large variation within the group of finds. Furthermore, by seeing the objects as gifts, the objects themselves are given a rather passive role in our interpretations. Altogether, these factors create a narrow and limited framework for research.

In this thesis a theoretical and methodical framework is developed that seeks to overcome these limitations. By applying a praxis perspective and a biographical approach, the thesis examines how this alternative to the offering theory gives us a wider picture of the events that took place, and also activates the deposited objects in a way that increases their interpretative value in studies of prehistoric deposition. The applicability of the perspective is illustrated through an analysis of selected deposits from Central Norway, consisting of objects made from birch bark, amber, flint, bronze and wood