| dc.description.abstract | Tautra ligger i Trondheimsfjorden i Frosta kommune, Nord-Trøndelag. Øya er 3,5 km lang og opptil 1 km bred, og har et areal på ca. 1700 dekar. Svaet er det vidstrakte og grunne sjøområdet mellom Tautra og Frosta. Dette er 2,5-3 km bredt og bare noen få meter dypt, med de største gruntvannsarealene på sørsida av moloen. Tautra med Svaet har naturlige betingelser som nærmest er ideelle for et rikt fugleliv, der ærfuglen framfor noen annen er«nøkkelarten» for områdets fuglefauna.Det var blitt dokumenterte så store ornitolo-giske kvalitetene i tilknytning til øya Tautra og grunnvassområdet Svaet at dette verneobjektet ble inkludert blant de internasjonalt vernete våtmarksområdene for fugl i 1985; dvs. at lokaliteten fikk såkalt Ramsar-status. Norge har dermed et internasjonalt ansvar for å sikre de betydelige biologiske verdiene her. Før verne-statusen ble avklart hadde imidlertid som allerede omtalt en kompakt veimolo blitt etablert over Svaet, og konsekvensene av denne ble som fryktet katastrofale for betydelige deler av fuglelivet i verneområdet. Utover på slutten av 1980-tallet så en at områdets status som et internasjonalt våtmarksområde for fugl ikke lenger kunne forsvares uten at det ble satt i gang effektive restaureringstiltak. Det skulle dessverre ta en god stund før de sentrale myndighetene tok konsekvensen av at situasjonen i dette verneområdet ikke var holdbar, men endelig i 2001 ble det framskaffet midler til en 350 m bruåpning i moloen, og åpningen iveimoloen ble gjen-nomført vårvinteren 2003. Det ble satt i gang et prosjekt som skulle etterspore effektene av dette restaure-ringsprosjektet på vannfuglbestandene i området og på bunndyrfauna i Svaet. Det er resultatene fra disse undersøkelsene og primærdataene herfra som blir gitt i dette notatet. Vi har også supplert med noen oppføl-gende undersøkelser av hekkebestanden av ærfugl fra de to siste årene. Mange av de forventete effektene av åpning i moloen har slått til. Den sterke gjennomgående strømmen forhindrer nå finfordelt sediment å legge seg på bunnen, følgelig har det vært en markant endring i bunndyrfaunaen fra førsituasjonen i 1999 fram til 2011 da vi foretok den siste bunndyrundersøkelsen. Det har vært en kraftig økning i muslinger som slår seg ned på hardt underlag. Blåskjell er en slik art som har hatt en stor økning, og som representerer viktig føde for sjøfugl. Responsen hos en del sentrale vannfuglarter av disse endringene i bunndyrfaunaen viste seg nesten umiddelbart, og dykkendene, som hovedsakelig beiter på musklinger og sneglerpå hardbunn, har økt i antall siden bruåpningen, og gledelig nok ikke minst vinterbestanden av ærfugl. Dykkendene oppsøker nå helst de delene av Svaet som ligger sør for moloen, og da der innflytelse av den reetablerte tidevannsstrømmen er sterkest. De fiskeetende artene, særlig lommer og dykkere, er derimot blitt vel så vanlige på nordsida av moloen. Under vårtrekket og under myteperioden på ettersommeren oppholder også dykkendene seg nå helst innenfor «strømvifta» på sørsida. Store årlige variasjoner i mengden av fuglmedfører imidlertid at vi ikke har gode nok data til å kunne verifisere eventuelle kvantitative endringer av bestandene under disse funksjonsperiodene. Den lokale hekkebestanden av karakterarten ærfuglen sliter fortsatt med virkningene av veimoloen. Her har de iverksatte tiltakene enda ikke gitt de tilsiktete positive utslagene, og bestandsstørrelsen er i dag nede på et kritisk nivå. Situasjonen blir ikke likere i og med at de få gjenværende ærfuglene har produsert få overlevelsesdyktige unger, i alle fall de to siste årene. | nb_NO |
