Skolens etos. Nivå eller retning? Lydighet eller motstand?

Abstract

Artikkelen tar for seg de historiske, kulturelle og samfunnsmessige forutsetningene for pedagogiske hegemonier, skolepolitikk og skolereformer, belyst gjennom tre faser av modernitet (etter Zygmunt Bauman). Det faste moderne kom til å få autoritære utvekster, og skapte i ettertid en angst for pedagogisk autoritet og normativ påvirkning. Dette kom til å prege det flytende moderne, som i sin tur ble anklaget for ambivalens, verdirelativisme og snillisme. Dermed kommer en ny reaksjon, og det utvikler seg fram mot vår tid en ny fasthet, knyttet til prestasjons- og produksjonskrav, kompetanseutvikling og konkurranse, dokumentasjon og kontrolliver. Dette trekker oppmerksomheten bort fra grunnleggende spørsmål om skolens formål og retning, og innebærer tilpasning og lydighet mer enn refleksjon og motstand. Skolens formål må tematiseres på en ny måte, og artikkelen kommer med et bud på nøkkeltemaer i en tidsmessig og samfunnsetisk dannelse, dette i motsetning til ensidig kompetansebygging for et voksenliv i produksjonens tjeneste. Mange unge opplever et meningstap under trykket av prestasjons- og presentasjonskravene, og noen ledes til desperasjon og mismot. Skal skole og utdanning bidra til fellesskap og samfunnsbygging, trenger vi en dannelse som gir unge en opplevelse av mening.