| dc.description.abstract | I Norge foregår det i skrivende stund en deregulering av jernbanesektoren. Dette vil si at NSBs monopol på persontransport opphører og det åpnes for konkurranse på strekningene. Konkurransen går ut på at togoperatører skal få monopol til å drifte bestemte strekninger i 10 års perioder. Det åpnes også for at flere tjenester innen vedlikehold og lokførerutdanning skal konkurranseutsettes. Vilkårene for industrien blir drastisk endret når markedskreftene slipper til. Det er ingen som vet hvordan industrien vil imøtekomme det nye rammeverket for konkurranse og sikkerhet. I den anledning har vi undersøkt hvordan en slik endringsprosess påvirker kunnskapen, kunnskapsforvaltningen og sikkerheten i jernbanesektoren. Disse temaene er viktig for at industrien skal opprettholde et sikkerhetsnivå som er like bra som i dag.
For å besvare problemstillingen ble det gjennomført en omfattende litteraturstudie av dereguleringsprosesser i jernbane- og luftfartssektoren i en rekke land. Det ble i tillegg utført et kvalitativt intervjustudie med 19 informanter i forskjellige lederstillinger i norsk jernbanesektor. Persontogoperatører, infrastrukturforvalter, fagforening, tilsyn og departement er alle representert blant informantene. Studien er begrenset til å gjelde persontogtrafikk på det nasjonale jernbanenettet.
Det argumenteres for at en deregulering ikke påvirker sikkerheten direkte. Deregulering påvirker rammeverket for tilsyn, togoperatører og infrastrukturforvalter. Deres arbeid og samhandling påvirker sikkerheten.
Ti viktige faktorer for en sikker dereguleringsprosses ble identifisert: tidsperspektiv, parallellisering, personellstruktur, ansattbehov og kultur, tilsynsregimets handlingsrom, organisatoriske grensesnitt, sikkerhetsmarginer, økonomi, forskning og utvikling}, erfaringsoverføring og opplæring. Disse faktorene bør tas hensyn til for å forhindre at tilsyn, operatører eller infrastrukturforvalter endrer sektorens sikkerhetsnivå.
Grunnet jernbaneindustriens organisering er man avhengig av samhandling mellom aktørene for å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå. Deregulering av norsk jernbane kan medføre et tøffere konkurranseklima og skape en høyere terskel for deling av sikkerhetskritisk kunnskap som kan anses å inneha et konkurransefortrinn. Tradisjonelt har det vært en sterk kultur og yrkesidentitet i jernbanesektoren. Dette kan bli utfordret ved at det kommer nye togoperatører som har normer, regler og væremåter knyttet til sikkerhet som kan være annerledes enn NSB sine. I en industri hvor det foreligger risiko for storulykker kan dette ha en betydning.
Gjennom Jernbanereformen tar man det siste steget mot en deregulert sektor. Siden det blir flere aktører, vil det føre til flere ansvarsforhold. For å holde oversikt over grensesnittene som oppstår fordrer det god kontraktstyring og godt avtaleverk. Oppgaver som tidligere har vært utført hos NSB og Jernbaneverket kan
i større grad bli utført av leverandører i fremtiden. Dette fører til et kompetansetap hos disse organisasjonene. Kompetanse som er kritisk for sikkerheten kan bli utkontraktert og være et konkurranseelement. Målkonflikter mellom økonomi og sikkerhet kan også bli vesentlig. Disse kan oppstå i forbindelse med utdeling av trafikkpakker, valg av leverandører, mengde og kvalitet på utdanning/opplæring, deltakelse i formelle arenaer for sikkerhet og den helhetlige utformingen av industrien. Jernbanedirektoratet og Statens Jernbanetilsyn kan få utfordringer med å utforme et rammeverk for industrien som både ivaretar sikkerheten og stimulerer til konkurranse. Dersom utenlandske togoperatører vinner trafikkpakker må tilsynet forholde seg til utfordringene som internasjonalisering medfører. Det kan eksempelvis dukke opp problemstillinger knyttet til utflagging og shopping av regelverk. Dette innebærer at en togoperatør har morselskapet sitt i et land som har lavere sikkerhetskrav. Det stilles også spørsmål til hvem som skal ta ansvar for viktige rammer innenfor sikkerheten. Hvem skal ta ansvar for at det etableres en bransjeforening som kan samle togoperatørenes syn på spørsmål om sikkerhet? Hvem skal ta ansvar for andre viktige rammer rundt sikkerheten? NSB har gjennom historien tatt mye av ansvaret, da NSB fragmenteres må noen andre gjøre det. Myndighetene mener at togoperatørene må ta ansvar begrunnet med prinsippene om systemtilsyn og internkontroll. Togoperatørene mener myndighetene må ta ansvar fordi de selv må jobbe målrettet med å levere konkurransedyktig drift i 10-årsperspektiver. De mener at de har lite handlingsrom til å gjøre noe utover det.
Lokføreryrket er erfaringsbasert. Siden det blir færre lokførere hos togoperatørene i fremtiden kan det bli mindre erfaringsdeling. Dette er noe som kan svekke påliteligheten. Kompliserte ansvarsforhold kan føre til at det tar lenger tid å følge opp avvik. Dette kan svekke rapporteringskulturen, noe som sektoren er avhengig av for at de skal utføre forbedringer sikkerhetsmessig. Det ligger an til en endring av Jernbaneskolen, som frem til i dag har vært en viktig utdanningsinstitusjon for å bygge kultur og bidra til sikker togfremføring. Det åpnes for at den skal effektiviseres, samtidig som det skal stimuleres til konkurranse med nye jernbaneskoler. Fokus på effektivisering i form av selvstudier og e-læring kan gå på bekostning av sosialiseringen, som er en viktig komponent innen kunnskapsforvaltning. Det blir også en utfordring for fagforeninger og togoperatører å opprettholde den samme innflytelsen ovenfor eventuelle nye jernbaneskoler, noe som kan svekke validiteten til utdanningen. For å imøtekomme den nye industrien er det foreslått en bransjestandard for lokførerutdanningen, dette kan være positivt både for sikkerhet og konkurranse. Dette er utfordret av at det er mange aktører som må oppnå konsensus om hvordan dette skal være. Infrastrukturen fører også til utfordringer ved utvikling av dette. Til slutt stilles det spørsmål om hvordan man skal bygge tillit i den nye industrien. Dette er viktig for å stimulere til kunnskapsdeling, som igjen er viktig for sikkerheten. | |
