Forretning og fornøyelser: Stumfilmtidens kino i Norge 1910/1925

Abstract

Avhandlingens siktemål er å undersøke fremveksten av kinoen som institusjon i Norge med hovedvekt på årene 1910 og 1925. Undersøkelsen gjøres i tre geografiske områder: Oslo; samt to kommuner i Hedmark: Hamar og Elverum. Det legges spesiell vekt på tre områder knyttet til kinoinstitusjonen i disse tidsrommene: 1) eierskap og drift, 2) visningspraksiser og programpolitikk, samt 3) utviklingen av kinolokalene. Områdene ses i lys av samtidige kulturelle og politiske strømninger. Studien er plassert innenfor en nyere internasjonal filmhistorisk retning der filmen som tekst forskyves til fordel for empiriske studier av kontekstuelle praksiser og geografisk avgrensede lokale sammenhenger. Det tas utgangspunkt i eksiterende norsk filmhistorisk forskning som ses opp mot ny empiri og lokale variasjoner i praksis.

Avhandlingen finner at det private kinoeierskapet i 1910 var organisert etter moderne forretningsprinsipper hvor aksjeselskapsformen var en forutsetning for kapitaltilgang, investeringslyst og utvikling av bransjen som raskt etablerte kinokjeder gjennom akkvisisjoner og allianser. Aksjonærene kom fra øvre samfunnslag og besto hovedsakelig av konsuler, redere, godseiere og grosserere. Dette bryter radikalt med tidligere filmhistoriske fremstillinger av det private kinoeierskapet i Norge. Kinolokalenes beskaffenhet var viktige elementer i kinoenes markedsføring, og utgjorde det største investeringsobjektet for eierne. Utviklingen av kinolokalene skjer uten tydelige arkitektoniske forbilder. I de spesialoppførte kinobyggene fra 1910-tallet lånes elementer fra etablerte bygningstyper og det eksperimenteres med ulike løsninger, for eksempel med store rundbuevinduer i kinosalen, samt ulike løsninger på og fasiliteter i vestibylearealet. Kinofasadene var harmoniske og rolige, dekorert med søyler og pilastre. Fasadebelysning var sjelden brukt. Også dette bryter med tidligere framstillinger av de tidlige kinoene som er hevdet å ha hatt et markskrikersk preg. I stedet konkluderer avhandlingen med at kinobyggene kan karakteriseres som dannelsespalasser, med et sobert uttrykk som ikke ønsker tiltrekke seg overdreven oppmerksomhet, men imponere gjennom å betone en slags klassisk opphøyd ro. Undersøkelsen av repertoar og visningspraksis viser store forskjeller mellom de ulike kinoene. I 1910 synes det å være et sammenfall mellom kinoer som ble regnet som ”fine” og kinoer med en høyere andel aktualitetsfilmer. Fiksjonaliserte melodrama med lengre spilletid entret også programmene høsten 1910. Det knyttes forbindelseslinjer mellom moraloffensiven mot filmen og den økende fiksjonaliseringen i mediet. I 1925 finner undersøkelsen ingen sammenfall mellom lokale variasjoner i repertoarpolitikk og kommunalt versus privat eierskap.

Avhandlingen viser hvordan kinobransjen i stumfilmperioden utvikles i et stadig spenn mellom en populær folkelig attraksjonskultur og den borgerlige dannelseskulturen. Den borgerlige dannelseskulturen preger de største kinoaktørenes virksomhet i utformingen av kinolokalene og i de forretningsmessige prinsippene og organiseringen av den daglige driften. Samtidig er perioden preget av at arbeiderbevegelsen vinner terreng, og borgerskapets verdier og interesser sto i skarp motsetning til arbeiderkulturens oppbygging av en egen motoffentlighet. Kommunaliseringen av kinoene i perioden fra 1914 til 1925 må i første rekke ses i lys av dette, og ikke gjennom bransjeinterne forhold.

This dissertation examines the emergence of the cinema as an institution in Norway, with particular emphasis on the years 1910 and 1925. The study is located in three geographical areas: Oslo, and two municipalities in Hedmark: Hamar and Elverum. Its main focus is three central perspectives related to the cinema as an institution in this period: 1) ownership, 2) programming and viewing practices, and 3) the development of the cinema theater. These perspectives are considered in the light of contemporary cultural and political trends. The point of departure is existing research on Norwegian film history, and will be re-evaluated in light of new empirical findings.

The dissertation finds that the private cinema ownership in 1910 was organized according to modern business corporate principles, which was a prerequisite for access to capital, investments and the development of the industry. Cinema chains were quickly established through acquisitions and alliances. Shareholders came from the upper strata of society and consisted mainly of wealthy consuls, shipping magnates, landowners and businessmen. These findings signify a radical break with previous film historical accounts of the ownership structure in Norway.

The cinema theater was essential in the marketing of this new form of entertainment, and the buildings were the largest investment for the owners. The development of the cinema theater occurs without apparent architectural prototypes. Cinema buildings from the 1910s borrowed elements from established building types and experimented with different interior and exterior architectural solutions. The facades were harmonious and calm, decorated with columns and pilasters, and facade lighting was rarely used. This breaks with previous conceptions of the early cinema buildings’ façade, which is claimed to have had a visually noisy marketing practice.

The study of repertoire and viewing practices finds major differences between the cinemas. In 1910, cinemas with a high proportion of actuality films were usually considered to be more upscale. In 1925, the study finds no correlation between variations in the repertoire policy, and municipal versus private ownership.

This dissertation shows how the cinema industry in the silent period oscillated between a popular culture of attractions and bourgeois culture. The bourgeois culture characterizes the largest cinema operators' activities in the design of cinema theaters, their business strategy and in organization of daily operations. At the same time, the period is marked by the rise of the labor movement, and bourgeois values ​​and interests stood in sharp contrast to the labor movement building its own public sphere. The municipal acquisition of Norwegian cinemas in the period from 1914 to 1925 must primarily be understood within this context, and not through internal conditions within the cinema business.