The Norse-Scottish Frontier: Modalities of Power in Orkney and Shetland ca. 1266–1468/69

Abstract

Throughout the Middle Ages, the island communities of Orkney and Shetland represented intermediaries between Norse and Scottish orbits. Scholars have traditionally viewed these isles’ cultural, social and political development in the late Middle Ages as an outgrowth of a prolonged competition between the kingdoms of Norway and Scotland. Although formally integrated into Norway’s political and legal ambit in 1266, cultural and social impulses from the neighboring kingdom of Scotland are believed to have fundamentally reshaped the island communities, alienating them from Norway and compelling locals to reorient their political loyalties and aspirations toward Scottish society and the Scottish crown. This process, known as ‘Scottification,’ is assumed to have weakened Norway’s grip over the isles and precipitated their eventual transfer to the Scottish crown in 1468 (Orkney) and 1469 (Shetland).

This study, The Norse Scottish Frontier: Modalities of Power in Orkney and Shetland ca. 1266 and 1468/69, confronts, critiques and contests this traditional model of change, arguing that the political transfer of the isles in the late fifteenth century were not predicated upon a comprehensive defection and reorientation of the island communities. It sets out from two premises. First, it argues that traditional portrayals of the isles as being either exclusively Norse (or Norwegian) or Scottish are overly simplistic and fail to appreciate the myriad ‘national’ nuances and ambiguities characteristic of frontier communities. Second, it rejects the notion that there was an inherent convergence of  cultural, social and political spheres, and posits that essential facets of public life continued to be administered within confines of Norwegian jurisdiction despite increased contact and exchange with Scotland.

It focuses on three facets of society – military, foreign relations, law – in which sources allow us to trace the changing modalities of power in the isles throughout the late Middle Ages. Part I examines the nominal and practical integration of the isles into Norwegian jurisdiction in roughly the first century after King Magnus VI’s affirmation of dominion in 1266. It argues that Norwegian and Scottish rulers strove to facilitate peace along their common frontier through cooperation and the employment of island officials in regular diplomatic summits. Further, it shows that military and legal reforms introduced by King Magnus VI advanced the status of island aristocrats in local governance and helped imbue a broad sense of affiliation and devotion to the Norwegian crown and its laws within the island communities.

Part II examines military, diplomatic and legal developments between the late fourteenth century and the transfer of the isles to Scottish authority in 1468/69. This is traditionally regarded as a period of accelerated Scottification during which Scots obtained dominant positions within ecclesiastic and civic sectors of local society. It shows that although Orkney’s earls demonstrated weak resolve in fulfilling their obligations in local governance and an often dubious loyalty toward their Scandinavian sovereigns, their actions did not reflective a broader trend among other island communal leaders. Communities endeavored to preserve Norse legislative and civic-administrative elements and frequently thwarted efforts by various individuals to dilute Norse laws with foreign custom. Crucially, there is little evidence to support the notion that the national origins or social affiliations of the islanders to either Norway or Scotland naturally dictated their devotion or aversion to Norse law. In light of these findings, it is suggested that economic and political exigencies compelled the Norwegian king to pledge the isles in 1468/69 more than the allegedly foreign character and outlook of his island subjects.

Middelalderen gjennom dannet Orknøyene og Shetland et grenseområde mellom det norrøne og det skotske. Historikere har tradisjonelt tolket den kulturelle, sosiale og politiske utviklingen på disse øyene som uttrykk for en langvarig konkurranse mellom Norge og Skottland. Selv om Orknøyene og Shetland etter 1266, i alle fall formelt, ble integrert i den monarkiske norske fellesstaten, er det ofte antatt at kulturelle og sosiale impulser fra naboriket Skottland førte til en grunnleggende omforming av øysamfunnene som fjernet dem fra Norge og vendte lokalbefolkningens politiske lojalitet og ambisjoner mot Skottland. Denne såkalte «skottifiseringen», antas med andre ord å ha svekket Norges innflytelse på øyene og banet veien for overføringen til Skottland, som startet med pantsettingen av Orknøyene (1468) og Shetland (1469) til Jacob III.

I denne avhandlingen, The Norse Scottish Frontier: Modalities of Power in Orkney and Shetland ca. 1266 and 1468/69, vil jeg argumenterer mot denne tradisjonelle læren, som er preget av vår tids nasjonalstatlige historiesyn. Avhandlingen tar utgangspunkt i to premisser: For det første, at synet på Vesterhavsøyene som enten norrøne eller skotske innebærer en forenkling som overser de utallige «nasjonale» nyansene og tvetydighetene som kjennetegner grensesamfunn i middelalderen. For det andre problematiserer avhandlingen forestillingen om en nærmest naturnødvendig forbindelse mellom det kulturelle, det sosiale og det politiske. Essensielle aspekter av det offentlige liv fortsatte nemlig å være administrert innenfor rammen av norsk lovverk og i pakt med norrøn tradisjon til tross for økt kontakt og utveksling med Skottland. I så måte innebar ikke begivenhetene i 1468 og 1469 noe brudd.

Avhandlingen fokuserer på tre aspekter ved samfunnet - det militære, det utenrikspolitiske og det juridiske - hvor kilder tillater oss å spore de skiftende maktstrukturene på øyene i løpet av senmiddelalderen. Del I undersøker den nominelle og praktisk integrasjonen av øyene under norsk jurisdiksjon i omtrent det første århundre etter at Kong Magnus VI i 1266 fikk traktatmessig bekreftelse på udelt verdslig herredømmet over Orknøyene. (Shetland hadde vært under de norske kongenes direkte herredømme siden begynnelsen av 1200-tallet, men fortsatte å høre under bispestolen i Kirkwall.) Et funn er at norske og skotske konger skapte fred langs den felles grensen gjennom samarbeid og sysselsetting av tjenestemenn fra øyene i vanlige diplomatiske toppmøter; et annet er at militære og rettslige reformer innført av Kong Magnus VI åpnet rom for den lokale eliten i landsstyret. Slikt skapte bånd til den norske kronen og aksept av kongens lover.

Del II undersøker den militære, diplomatiske og rettslige utviklingen mellom slutten av 1300-tallet og overføring av øyene til skotsk myndighet i 1468/69. Perioden innledes med restitusjonen av jarledømmet ved utnevnelsen av Henrik Sinclair til jarl over Orknøyene i 1379. Dette er tradisjonelt sett på som en periode med akselererende «skottifisering». Skottene vant nå dominerende posisjoner i kirken og i landsstyret, hevdes det. Men selv om jarlene, som etter Henrik Is tid ofte oppholdt seg i Skottland, ikke alltid tok det så nøye med sine forpliktelser i styre av øyene, og heller ikke var ubetinget lojale overfor sin norske herre, gjenspeiles ikke dette blant de lokale aktørene i øyenes offentlige liv. De bestrebet seg på å bevare norske lover og norsk samfunnsordning, og de satte seg til motverge når noen forsøkte å undergrave tradisjonell lov og rett. Det finnes knapt belegg for å hevde lokalbefolkningen og landets elite har handlet ut fra sitt etniske eller nasjonale opphav. Den lokale identiteten og tilhørighetene har vært overordnet spørsmålet om skotsk eller norrøn bakgrunn. Pantsettelsen av Vesterhavsøyene var derfor ikke noen naturnødvendig følge av en pågående «skottifisering», men snarere diktert av politisk og økonomisk nødvendighet