| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg det dynamiske forholdet mellom bevegelse, følelser og motivasjon hos praktiserende avmyoga i Norge i dag. Teoriene til grunne for oppgaven er alle basert i grunntanken om «embodiment», eller kroppsliggjøring, det vil si at kropp og sinn ikke kan skilles i to ulike deler, og at man er avhengig av kroppen og dens funksjoner for å oppleve og tolke verden man samhandler med. Hovedlitteraturen og forskningen benyttet i dette prosjektet spenner bredt, mellom kognitiv kroppsliggjort forskning, kognitiv fenomenologi, forskning på emosjoner, ritualer, alternativ religiøsitet og yoga, og flere av disse går over i hverandre. Få har derimot satt alle disse feltene sammen, med basis i kognitiv kroppsliggjøring. Jeg vektlegger en teori framsatt av Mellor og Shilling, kalt «body pedagogics», eller kropps-pedagogikk, som foreslår et rammeverk for hvordan man kan tolke religiøst liv eller praksis gjennom kroppsliggjort religiøs kunnskap ved å se nærmere på hvordan de praktiserende tolker opplevelsene sine i lys av konteksten, og også de kroppsliggjorte utfallene av de ontologiske egenskapene i den spesifikke praksisen – i dette tilfellet; yoga. I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i at yoga fungerer som et kroppsliggjort ritual, og at det yoga pedagogiske fokuset på oppmerksomt nærvær i kroppen gjennom yogapraksisen fasiliterer og forsterker opplevelsene og følelsene hos de praktiserende. Fordi den moderne yogaens kropps-pedagogikk synes å vektlegge og verdsette emosjoner og det å jobbe seg gjennom disse, som en del av yogapraksis og selvutvikling, er det også interessant å spore om denne verdien viser seg hos de praktiserende. Fokuset ligger på de praktiserende som verdsetter opplevelsene og følelsene de har eller får gjennom praksisen som noe «satt til side som spesielt» fra hverdagslige aktiviteter, og at de tillegger denne «spesiellheten» en religiøs eller spirituell dimensjon. Med vektlegging av hva de praktiserende opplever, nærmere bestemt, føler, mens de gjør yoga har jeg utført en spørreundersøkelse som kartlegger både kvantitative og kvalitative aspekter hos over 200 yogapraktiserende i Norge i dag. Utfallet av en kropps-pedagogikk vil vise seg i både det individuelle kropps-skjemaet og væremåtene til de praktiserende, noe som er vanskelig å komme til i en spørreundersøkelse, dermed er hovedfokuset på opplevelsene og følelsene de praktiserende selv rapporterer. Selv-rapportering i etterkant av opplevelsen avdekker også i større grad hva de verdsetter, og også hva som motiverer dem til å fortsette å praktisere yoga. Det brede spekteret av ulike yogastiler og tradisjoner, samt en rekke kontekstuelle, sekulære påvirkningsfaktorer gjør det vanskelig å definere en tydelig kropps-pedagogikk for yogapraktiserende i Norge, og dermed er også analysen av datamaterialet utfordrende. Mange som har svart på spørreundersøkelsen vektlegger også dette aspektet selv –opplevelsen deres «kommer an på» både egen dagsform, evne til fokus, men også yogastil, lærer og sted. I tillegg viser resultatene av metoden en rekke interessante faktorer, som blant annet hvordan moderne praktiserende av yoga tolker spiritualitet, basisen for motivasjon til praksis, hvilke behov de praktiserende ønsker å dekke med praksis, og hvilke emosjoner og stemninger som er mest utbredt i yogapraksisen. Mange av de som har svart på spørreundersøkelsen omtaler yoga som et verktøy, eller en verktøykasse som gjør en i bedre stand til å komme i kontakt med seg selv eller verden, eller til og med «noe større», og også for å bearbeide følelser og opplevelser. Om dette stammer fra yogaens kropps-pedagogikk, forventninger i miljøet eller et ønske om et «frirom» i hverdagen basert i samfunnets fokus på å stresse ned, er vanskelig å si kun med grunnlag i denne spørreundersøkelsen. | nb_NO |
