The Great Dialogue: Overcoming the Dichotomising Logic of Orientalism

Abstract

I min doktorgradsavhandling har jeg forsøkt å demonstrere at Friedrich von Schlegel, Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche utgjør en revolusjonær hermeneutisk tradisjon som overskrider den vestlige forestillingen om absolutt sivilisatorisk overlegenhet slik den beskrives av Edward Said i hans innflytelsesrike hovedverk Orientalism (1978). Jeg har relatert dette prosjektet til følgende overordnede spørsmål: Kan en hermeneutisk tilnærming til asiatisk tenkning generere en produktiv tverrkulturell dialog? Å utarbeide et bekreftende svar på dette spørsmålet er en krevende prosess når utgangspunktet er Saids Orientalism siden Said konkluderer med at alle vestlige filosofer, videnskapsmenn og kunstnere (som tilnærmer seg østlig tenkning) fastholder, enten eksplisitt eller implisitt, at østlige verdier er mindreverdige sammenlignet med vestlige verdier. Leserne av min avhandling vil merke at jeg i betydelig grad aksepterer Saids fremstilling av det orientalistiske kunnskapsfeltet. Problemet med Saids analyse er, som mange kritikere har poengtert, at han ikke presenterer et alternativ til de reduktive tilnærmingene som han beskriver i sin avhandling. I min avhandling argumenterer jeg for at Schlegel, Schopenhauer og Nietzsche former en hermeneutisk tradisjon som representerer et substansielt alternativ til den forståelsen Saids orientalister har av østlig kultur, og derigjennom håper jeg å sannsynliggjøre at hermeneutiske tilnærminger til ikke-vestlig tenkning faktisk kan generere produktive tverrkulturelle dialoger. Jeg forsvarer min argumentasjon ved å hevde at Saids orientalister fastholder forestillingen om vestlig overlegenhet siden de ogsåfastholder et metafysisk autentisitetssyn. Et metafysisk autentisitetssyn er (og dette er min definisjon) en eksistensiell grunnholdning som tilsier at et menneske bare kan erfare en tilstand av autentisitet, det kan bare erfare gleden ved å være tro mot seg selv, hvis det utfolder seg i henhold til metafysiske retningslinjer. For å kunne være fullt ut tilfredsstillende, så må den menneskelige tilværelse ha en overordnet mening som ikke kan problematiseres eller relativiseres. Det følger av dette underliggende synet at orientalister ikke kan betrakte østlige verdisystemer som likeverdige. En overskridelse av den orientalistiske diskursens dikotomiserende logikk ville innebære en situasjon hvor orientalistens vestlige verdisystem ikke lenger kan oppfattes som metafysisk gitt, og siden alle vestlige filosofer, filologer osv. nødvendigvis tror, ifølge Said, at mennesker bare kan erfare autentisitet hvis de utfolder seg i henhold til metafysiske retningslinjer, så ville en slik situasjon generere en gjennomgripende følelse av fremmedgjøring og eksistensiell angst. Denne følelsen av fremmedgjøring og angst kan bare unngås hvis hermeneutiske refleksjoner over østlige verdisystemer inkluderer en dikotomiserende logikk.

Ved å fortolke Said eksistensialistisk, så oppnår jeg to ting: (1) Det blir mulig for meg å forklare Saids generaliseringer bedre enn mange av hans andre kritikere har gjort, og (2) det blir mulig for meg å påstå at en (post)romantisk tradisjon som kulminerer med Nietzsches perspektivistiske filosofi, overskrider orientalismens dikotomiserende logikk. Ifølge Nietzsche kan et menneske bare håndtere det potensialet som ligger i moderniteten, hvis det kombinerer en avvisning av metafysikk med en omvurdering av hvilke faktorer som konstituerer et autentisk liv. Et moderne menneske er, slik Nietzsche ser det, ikke tro mot seg selv ved å avklare innholdet i en metafysisk struktur og så leve sitt liv i henhold til denne strukturen; et moderne menneske er bare tro mot seg selv ved å utøve sine konstituerende ferdigheter, sine kreative krefter, på fritt og eksperimentelt vis i en pluralistisk verden blottet for erkjennbare metafysiske strukturer. Denne alternative forståelsen av autentisitet har en formidabel innvirkning på hvordan Nietzsche vurderer asiatiske verdisystemer. Siden autentisitet, ifølge Nietzsche, bare er oppnåelig gjennom eksperimentelle og kontinuerlige nyfortolkninger av den omkringliggende verden, så blir det avgjørende for Nietzsche at hermeneutikeren demonstrerer en maksimal grad av åpenhet både overfor vestlig kultur og østlig kultur

In my doctoral dissertation I have tried to demonstrate that Friedrich von Schlegel, Arthur Schopenhauer and Friedrich Nietzsche form a revolutionary tradition of cross-cultural hermeneutics which exceeds the underlying notion of Western superiority and Eastern inferiority described by Edward Said in his influential book Orientalism (1978). I have related this demonstration to the question of whether a hermeneutical approach to non-Western thought can generate a productive cross-cultural dialogue (or not). When one’s point of departure is Said’s Orientalism, answering this question in an affirmative manner becomes a challenging process since Said concludes that all Western philosophers, scientists and artists approaching Eastern cultures have maintained, either explicitly or implicitly, the notion that Eastern values are different from and inferior to Western values. As the readers of my dissertation will notice, I do accept Said’s way of analysing the West/East relationship to a considerable extent. The problem with Said’s work is, as many critics have pointed out, that Said does not present an alternative to the reductive approaches which he describes throughout his text. In my text I argue, as indicated above, that Schlegel, Schopenhauer and Nietzsche form a line of hermeneutical inquiry which does represent an alternative to the dichotomising approaches of Said’s orientalists and by doing so, I hope to provide a positive answer to the question of whether hermeneutics can be productively employed in the service of cosmopolitanism. I justify my argument by asserting that the orientalists of Orientalism maintain the notion of Western superiority since they alsomaintain a metaphysical view of authenticity. By a metaphysical view of authenticity I mean the understanding that humans can only experience a fulfilling state of authenticity, they can only experience the sensation of being true to themselves, if they unfold in accordance with metaphysical guide-lines. To be satisfactory, human existence must have an overarching purpose which cannot be questioned or made relative to the culture of its origin. It follows from this view that orientalists cannot perceive Eastern value systems as equal to Western value systems. Exceeding the fundamental notion of Western superiority and Eastern inferiority would imply a situation where the orientalist’s Western value system can no longer be considered absolute, and since all Western philosophers, philologists etc. necessarily believe, according to the logic of Said’s argument, that humans can only experience authenticity if they unfold in accordance with absolute standards, such a situation will generate an almost unbearable feeling of alienation. This feeling of alienation can only be avoided if reflections on Eastern value systems include a dichotomising logic. Asian forms of understanding express a threatening otherness which must be neutralised in manners confirming the universal validity of the European perspective.

By interpreting Said’s work along this line I achieve two things: firstly, I make Said’s totalising manoeuvre more comprehensible, and, secondly, it becomes possible for me to argue that a (post-)Romantic tradition culminating in Nietzsche’s perspectivist philosophy exceeds Orientalism’s dichotomising logic. According to Nietzsche modern humans can only come to terms with the modern world if they combine a rejection of metaphysics with a redefinition of what constitutes an authentic life. A human subject is, according to Nietzsche, not true to itself by clarifying and accommodating a metaphysical structure, a human subject is only true to itself by freely and experimentally exercising its constituting ability, its creative power, in a diversified world devoid of recognisable metaphysical structures. This alternative understanding of what constitutes an authentic life has a profound impact on how Nietzsche handles the presence of Eastern value systems. Since authenticity, according to Nietzsche, is only achievable through experimental and continual reinterpretations of the surrounding world, it is important for Nietzsche that the hermeneuticist remains open to both Western and Eastern forms of understanding. If not, the hermeneutical process might stagnate, it might come to a totalising standstill, and thus an experience of authenticity would be compromised. The Nietzschean hermeneuticist is, in other words, existentially required to respectfully investigate also Eastern forms of understanding when creatively generating new perspectives. It is not enough to simply recognise their existence, it is not enough to simply recognise them as formally equal to Western forms of understanding; when the hermeneuticist modifies or even rejects his or her existing perspective on reality, the hermeneuticist must be willing to incorporate elements of opposing (Eastern) perspectives into his or her new perspective (an act which, in turn, enlarges the hermeneuticist’s epistemological field and enriches (not to say intensifies) the hermeneuticist’s experience of being a human being in a diversified world). The orientalists of Said’s Orientalism perceive Asian value systems as something threatening (which must be subordinated/neutralised); the Nietzschean hermeneuticist, on the other hand, perceives Asian value systems as important sources of emotional and intellectual enrichment.