Kritikk av den sistebegrunnende fornuft: Et forsøk på å tolke og å vurdere Descartes', Apels og Hösles gjendrivelser av skeptisismen

Abstract

I denne avhandlinga har jeg to hovedsiktemål. For det første søker jeg å gi ei tolkning av den såkalte rasjonalisten René Descartes’, transcendentalpragmatikeren Karl-Otto Apels og eleven hans, Wolfgang Kuhlmanns, samt den objektive idealisten Vittorio Hösles forsøk på å tilbakevise den universelle skeptisismen, og det vil, grovt formulert, si forsøka deres på å vise at sistebegrunna kunnskap er mulig. For det andre prøver jeg å vurdere de nemnte tenkernes skeptisismekritikk. Denne vurderinga mun-ner ut i tre hovedteser: (i) Ingen av dem har lyktes i sine forsøk på å gjendrive skepti-keren; (ii) en slik gjendrivelse er (i en bestemt forstand) heller ikke mulig; (iii) en ikke-falsifikasjonistisk universell fallibilisme, og dvs. en bestemt form for universell skeptisisme, er en posisjon som gir en korrekt beskrivelse av den menneskelige ende-lighet (på erkjennelsens område).