| dc.description.abstract | Industriell økologi har siden 1996 vært et prioritert nytt felt ved NTNU, støttet opp av en tilsvarende satsing innen Bærekraftig produksjon i Sintef. I 1998 er også Industriell økologi initiert som satsingsområde i Produktivitet 2005 (P2005). Rapporten State-of-the-art innen P2005 Industriell økologi oppsummerer arbeidet med å sammenfatte hva som ligger i dette feltet, m.h.t. forståelse, faglige tilnærminger, metodiske tilnærminger, utviklingstrekk og ikke minst muligheter for den vareproduserende industri. Rapporten er både bygget på litteraturgjennomgang og deltakelse i forskningsprosjekter og konferanser, som del av en tett samarbeid med norsk industri og med ledende fagmiljø i utlandet. På dette feltet er det ikke mulig å angi det "sanne" svar på hva som karakteriserer problemstillingene og mulighetene fremover. Rapporten bør mer betraktes som et forsøk på en felles kunnskapsplattform på feltet, og som et startpunkt for det videre arbeid med å konkretisere retninger og innhold for forskning.
Industriell økologi er mer et konsept, et perspektiv, enn et fagfelt. Det er snarere et felles fokuseringspunkt og tildels en felles tilnærming til håndteringen av industrielle miljøoppgaver, på tvers av ulike fagfelt eller disipliner. Norsk næringsliv forstår godt de utfordringer som ligger i dette konseptet, men er i liten grad kjent med de mange metodiske og mer teoretiske sider ved industriell økologi. Industrien fremhever renere produksjon og vinn-vinn situasjoner som det man arbeider med, i tillegg til den mer tradisjonelle miljøteknologi knyttet til avfall og utslipp. Det er likevel overraskende mange bedrifter som allerede har tatt i bruk systemperspektivet og livsløpsvurderinger knyttet til sitt produktbaserte miljøarbeid, spesielt i vareproduserende industri. Industriell økologi innebærer derimot også et sterkt fokus på miljøbelastninger i bruksfasen og på løsninger på resirkuleringssiden. Her har man store utfordringer foran seg, ikke minst knyttet til emballasje og elektroniske og elektriske produkter. Denne type nyorientering vil kreve samarbeid om oppgaver langs hele verdikjeden for et produkt (vugge-til-grav) og på tvers av verdikjeden, der relasjoner til mange nye aktører bringes inn.
Industriell økologi som del av P2005 må forstås som del av et utvidet produktivitetsbegrep, der økologiske og økonomiske kvaliteter ved en gitt løsning skal ses i sammenheng (øko-effektivitet), og skal forbedres både på bedriftsnivå og på samfunnsnivå. Den sentrale problemstillingen innen industriell økologi blir å forene motsetningene som ligger her. Metodisk sett vil kompetanseproduksjon på feltet måtte baseres på systemtenkning og systemtekniske metoder, som tilfredsstiller behovene som akademia, forskning og industri har på feltet. For industrien vil særlig koplingen av miljøforbedringer og økonomisk lønnsomhet være et sentralt krav. Derfor må det legges vekt på kvantifisering av øko-effektivitet på de ulike nivå. En slik kvantifisering har betydelige metodiske utfordringer ved seg, ikke minst knyttet til valg av gode indikatorer, slik at øko-effektivitet kan bli et operativt begrep for bedriften i praksis.
Trendene i miljøpolitikken viser at det er en stor endring over mot produkt og markedsbaserte løsninger. Drivkreftene for industriell økologi har vi primært i markedet selv, ved at bedriftene opplever øko-effektivitet som en stadig viktigere konkurranseparameter, både på kort og på lang sikt. Noen viktige ‘megatrender’ er befolkning og ressurser, teknologi/menneske/politikk, og menneskelige verdier. Her er både globalisering, ressursknapphet, frihandel, og rask teknologisk endring viktig parametre som vareproduserende industri må forhold seg til. Som del av miljøpresset er i dag økt energieffektivitet sett på å være en vesentlig trend. En viktig oppgave er å utvikle et sett av suksesskriterier som kan bidra til å operasjonalisere økoeffektivitet på bedriftsnivå, og disse vil som regel være knyttet til de miljøoppgaver som anses mest essensielle for den enkelte bransje. Likevel er det mulig å angi noen generelle trekk som innebærer en vektlegging av operative indikatorer for øko-effektivitet og systematisk miljøledelse (de ‘indre’ orienterte suksessparametre), og nettverkssamarbeid og organisasjonslæring (de ‘ytre’ orienterte parametre). Organisasjonskultur og - utvikling kan med fordel baseres på slike kriterier. Avslutningsvis angis det også et sett av mer instrumentelle metoder for tekniske miljøforbedringer. | nb_NO |
