Kunnskapsdeling hos kommunikasjonsmedarbeidere : praksis og perspektiver

Abstract

Kunnskap, kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling er blitt stadig viktigere for virksomheter hvis man skal hevde seg i konkurranse med andre. Denne oppgaven utforsker hvordan kunnskapsdeling foregår blant kommunikasjonsmedarbeidere som jobber i samme virksomhet, men som er spredt på mange enheter. I oppgaven ser jeg på hvilke forhold som påvirker kunnskapsdelingen, hva som hemmer og hva som fremmer denne aktiviteten for ansatte i en organisasjon. Det teoretiske rammeverket tar utgangspunkt i en sosiokulturelt forståelsesramme hvor kunnskapsutvikling er knyttet til menneskelig samhandling og praksis og hvor læring er avhengig av en sosial kontekst, herunder ulike former for fellesskap, Metoden er kvalitativ, og 10 personer er intervjuet i studiet. Resultater i oppgaven viser at de ansatte foretrekker å lære i relasjon med andre gjennom fysiske møteplasser, enn for eksempel gjennom mediert teknologi. Et annet funn er at mange i hverdagen er alene på egen enhet om arbeidet, og det har konsekvenser for læring og kunnskapssdeling. For disse er felles møteplasser viktigere enn for de som har mange kolleger. Et tredje funn i undersøkelsen er at mange i mindre grad er reflektert omkring sin egen rolle og bidrag til kunnskapsdeling innenfor egen organisasjon. Oppgaven viser også at en virksomhet kan ha stor nytte av å bevisstgjøre denne type atferd. Kunnskapdeling er en aktivitet på jobben som ikke oppfattes som en egentlig arbeidsoppgave. Det står i kontrast til oppfatningen om at utvikling av kunnskap er av stor betydning for en virksomhet.