| dc.description | Kunnskapsbasert praksis er et definert mål for den
ergoterapeutiske yrkesutøvelsen og er samtidig et
statlig pålegg (Jamtvedt & Nortvedt, 2008; Unsworth,
2011). Å arbeide kunnskapsbasert handler om
at ergoterapeuter, så vel som andre helse- og sosialprofesjoner,
tar faglige avgjørelser basert på systematisk
innhentet forskning/kunnskap, erfaringsbasert
kunnskap og på pasientens/brukerens ønsker og behov
(Jamtvedt & Nordtvedt, 2008). Dette innebærer
anvendelse av reliable og validerte vurderingsredskaper
(Laver-Fawcett, 2014). Norske ergoterapeuters
bruk av vurderingsredskaper er lite beskrevet, og det
er behov for mer kunnskap på feltet. Dette vil kunne
øke bevissthet, kunnskap og ferdigheter i utøvelse av
en kunnskapsbasert praksis. Systematiske vurderinger
med bruk av velprøvde redskaper bør være en
sentral del av ordinær ergoterapipraksis (Kielhofner,
2006; Laver-Fawcett, 2014; Söderback, 2009; Townsend
& Polatajko, 2007; Törnquist & Sonn, 2014). Vi
ser det som verdifullt å utforske norske ergoterapeuters
praksis på dette området.
Artikkelen har som siktemål å presentere resultater
fra Medlemsundersøkelsen 2013 om ergoterapeuters
begrunnelser for bruk eller ikke bruk av vurderingsredskaper.
Vi antar at bedre kjennskap til hvordan ergoterapeuter
forholder seg til bruk av vurderingsredskaper
kan fremme tiltak som styrker kvaliteten på ergoterapeuters
praksis (behandling, rehabilitering, forebyggende
og helsefremmende arbeid). | nb_NO |
