| dc.description.abstract | Denne masterstudien har gjennom en kvalitativ tilnærming sett på ansatte i hjemmesykepleien sin opplevelse av kompetanseutvikling i møte med samhandlingsreformens krav.
Hjemmesykepleien fikk i forbindelse med samhandlingsreformen tildelt nye og mer utfordrende oppgaver og ansvarsområder. Det er viet liten akademisk oppmerksomhet til hjemmesykepleien sammenlignet med den interessen som er vist innen sykehusforskning. Tidligere forskning viser til at tjenesten har utfordringer med tidspress, bemanning og lavt kompetansenivå. Studiens formål er å belyse hvordan ansatte i hjemmesykepleien opplever kompetanseutvikling på sin arbeidsplass. Dette for å skape en forståelse av hvordan en tjeneste med nevnte utfordringer mestrer å møte samhandlingsreformens nye kompetansekrav.
Det ble gjennomført til sammen 12 kvalitative intervjuer fordelt på to avdelinger av hjemmesykepleie i Midt-Norge. Informantene var helsefaglig utdannet personell på fagbrev- og høgskolenivå.
Resultatene viser at ansatte i stor grad lærer av hverandre på uformelt vis. Imidlertid tyder studien på manglende organisering av kompetanseutvikling. Informantene opplever at mye av ansvaret for egen kompetanse må de stå for selv. Dette ansvaret innebærer både tilegning og spredning av kompetanse.
Dette fører til grupperinger i fagmiljøet som viser ulike virkelighetsoppfatninger av kompetanseutvikling. Ansatte som har tilhørighet til prosjekter og spesifikke fagområder viser interesse for å lære mer og tar ansvar for egen kompetanse.
Studien tyder på at det er behov for at kompetanseutvikling i større grad settes i system. Dette innebærer blant annet en grundigere kartlegging av ansattes kompetansebehov for å utarbeide strategier for hvilke områder som bør vektlegges. Kreftomsorg og palliativ behandling er et område der overføring, utvikling, spredning og mobilisering av kompetanse fungerer godt. Dette er noe andre fagområder kan lære av. | nb_NO |
