Når talentutvikling ikke blir talentavvikling : en casestudie av utviklingsmiljøet i Rosenborg Ballklub

Abstract

I denne oppgaven redegjør jeg for, operasjonaliserer og anvender en holistisk og økologisk tilnærming til en kvalitativ casestudie av utviklingsmiljøet i Rosenborg Ballklub. Denne tilnærmingen gjør miljøet utviklingen foregår i til sitt analyseobjekt, og søker å avdekke elementer og trekk som gir flere utøvere anledning til å nå sitt potensial uten å møte kontekstuelle eller organisatoriske barrierer. Samtidens talentforskning har tendert til å fokusere på den enkelte utøver og hans/hennes mikroomgivelser, til tross for at det i liten grad hersker enighet om hvilke faktorer som predikerer fremtidig suksess på elitenivå. I lys av forskningstradisjonens manglende presisjon hva suksesskriterier angår, fremstår en holistisk og økologisk tilnærming som en mer hensiktsmessig måte å drive talentutvikling i idrett på. Min oppgave viser at Rosenborg i utstrakt grad arbeider for å skape et stabilt og fruktbart miljø med gode relasjoner til omkringliggende domener. Når miljøet vurderes som fruktbart og støttende, impliserer det tro på at en vedvarende interaksjon med miljøet har positive konsekvenser for en utøvers realisering av sitt idrettslige potensial. Støtteapparatet anerkjenner at spillerne har et medfødt potensial som kan være ulikt, men tillegger dette mindre viktighet. Derimot ønsker de å la trening og utvikling avgjøre hvem som senere skal ta steget til neste nivå. Parallelt med et langsiktig utviklingsfokus som virker viktigere enn prestasjon i kort tidshorisont, ønsker klubben å utvikle spillere som både har gode fotballfaglige ferdigheter og andre ressurser og verktøy som er nødvendig for å lykkes som fotballspiller på toppnivå i Norge. I Rosenborg trenes ansvarliggjøring, selvrefleksivitet og klokskap parallelt med individuelle- og relasjonelle ferdigheter. Spillerne gis i liten grad fasiter. Ei heller blir de overvåket og regulert. Derimot må de ta ansvar for egen utvikling, både som menneske og som fotballspiller. Miljøets forutsetninger for å drive god spillerutvikling vanskeliggjøres av en fjern relasjon til eget a-lag. Det er mangel på nærhet og sammenfallende kommunikasjon, og dette gjør overgangen fra junior- til seniornivå vanskelig for de unge spillerne. Klubbens suksessfulle historie og omgivelsenes krav om suksess på kort sikt gjør denne relasjonen ytterligere komplisert. I individuelle idretter er tette bånd mellom junior- og seniorutøvere vist å være en suksessfaktor (Henriksen, 2010), mens en lignende relasjon ikke er avdekket i fotball (Henriksen, Alfermann, Hvid Larsen, & Christensen, 2013; Relvas, Littlewood, Nesti, Gilbourne, & Richardson, 2010). Hvorvidt det er motsetningsfylt å arbeide for suksess på kort sikt, og samtidig la juniorutøverne bruke seniorutøverne som nære forbilder vites ikke. Dette spørsmålet bør undersøkes nærmere, for dermed å kunne drive kunnskapsbasert spillerutvikling i fotball med fokus på hvordan den røde tråden i utviklingsarbeidet går fra juniornivå og hele veien til egen seniorlag.