| dc.description.abstract | Samfunnssikkerhet og beredskap er temaer som stadig opptrer i nyhetsbildet, spesielt etter store hendelser som ryster samfunnet. Terrorhandlingene 22. Juli 2011, bybrannen i Lærdal i starten av 2014, stormen Dagmar i desember 2011 og flommen på Vestlandet på tampen av 2014 er bare noen eksempler på slike hendelser. Felles for alle hendelser er at de blir håndtert av kommunene, som representerer bærebjelkene i det norske beredskapsapparatet.
Det beredskapsansvaret som pålegges kommunene har vært under betydelig endring de senere år, og kommunene er gjenstand for stadig kritikk for manglende evne til å følge opp de kravene som stilles fra myndighetene. Denne oppgaven søker derfor å danne ny innsikt i hvordan uønskede hendelser fører til endring i norske kommuner, og hvilke faktorer som påvirker læring i kommunal sektor relatert til samfunnssikkerhet og beredskap.
Oppgaven er basert på intervjuer med informanter fra 10 kommuner, valgt for å skape et spredt og variert utvalg. Informantene har bakgrunn i posisjoner med ansvar for kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.
Resultatene fra undersøkelsen viser at problematikken er svært sammensatt. Det er store variasjoner blant kommunene rundt en rekke forhold som påvirker arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, og de rammene som ligger til grunn for læring og endring i kommunene. Det stilles derfor spørsmål ved hvorvidt den strategien som benyttes i dag, hvor det stilles like krav til alle kommunene, er hensiktsmessig for å skape en best mulig beredskap.
De funnene som er gjort viser at kommunene i hovedsak ser ut til å lære av de hendelsene som de selv er involvert i å håndtere. Interkommunale samarbeid ser ut til å være svært viktig for kunnskapsutveksling mellom kommunene, og særlig viktig virker dette å være for små kommuner. Undersøkelsen viser klare tegn til at svært store hendelser, som eksempelvis terrorhandlingene 22.juli 2011, ikke bidrar til å skape store endringer på kommunalt nivå. Lokale hendelser som påvirker kommunene direkte ser i større grad ut til å føre til endringer i kommunens beredskapsarbeid. De endringene som skjer påvirkes av en rekke faktorer, hvorav kunnskapen i kommunens beredskapsorganisasjon ser ut til å være et viktig element.
Større vektlegging av interkommunale samarbeid og ekstern kunnskapsoverføring foreslås som tiltak for å lette på de målkonfliktene som vanskeliggjør beredskapsarbeidet. Det anbefales at det gjøres videre undersøkelser rundt hvordan kommunene kan skape god beredskap i en presset ressurssituasjon, og om dagens strategi er hensiktsmessig for å styrke den kommunale beredskapen. | |
