| dc.description.abstract | Temaet for studien er personalets arbeidshverdag ved et relativt nytt bofellesskap for personer med «utfordrende adferd» i Norge. Datamaterialet er samlet inn ved deltagende observasjon og intervjuer. Studiens overordnende mål er å gi innsikt i hverdagslige dilemmaer personalet opplever ved bofellesskapet «Borken». Analysen bygger på beskrivelse av generende faktorer som kan forklare personalets adferd, og som gir forståelse for de muligheter og begrensninger som gjelder i de sosiale situasjonene ved Borken. I det daglige omsorgsarbeidet er beboernes «selvbestemmelse» sentral for personalgruppen, mens de andre idealene, «normalisering» og «integrering», fra HVPU-reformen kommer i bakgrunn. Det handler om å gi og ta selvbestemmelse, og er en balansegang som utfordres av beboernes utfordrende adferd. Gjennom sin status har personalet en lovfestet rett på utøvelse av «tvang og makt» mot beboerne. Min analyse viser at dette ikke nødvendigvis er en «iboende» makt som beboerne tar hensyn til. Det handler mer om personer og deres «kapitaler». Personalgruppens fokus i omsorgsarbeidet er på beboerne, og da særlig på å bygge gode personlige relasjoner, derimot viser analysen at også relasjoner innad i personalgruppen påvirker beboernes selvbestemmelsesrett. Bofellesskapets indre arkitektur preges av en tilnærmet «total» gjennomsiktighet, som tillater både personal og beboere «å holde et øye med hverandre». «Blikk» påvirker samhandlingen, og i følge analysen har personalgruppen en uformell kategorisering av hverandre som enten «trygg» eller «utrygg». Dette utgjør et uformelt hierarki mellom personalene som takler utageringer og verdsettes høyt, og de som ikke takler utageringer, og derfor verdsettes lavt. Ledelsens ønske om at alle i personalgruppen skal være «trygg» bidrar til differensieringen, og gjennom respekt og formell annerkjennelse, blir de «trygge» personalene tildelt en uformell status med makt til å påvirke omsorgsarbeidet. Beboernes selvbestemmelse blir slik avhengig av enkeltpersonaler, som kan «disiplinere» beboerne «positivt» eller «negativt», og samtidig unngå lovens krav om fare «vesentlig skade» før de griper inn i akutte situasjoner. Med dette bakteppet viser analysen at en god personlig relasjon, reflekteres tydeligere i omsorgsarbeidet med beboerne som utagerer ofte. Relasjonen mellom beboere og personalet er operasjonalisert på et høyere nivå enn faglig hensikter og kollegial trygghet. Til syvende og sist handler det også om økonomi. | nb_NO |
