Hva vil partiene i klimapolitikken? Partipolitiske skillelinjer og mulige konsekvenser av partipolitiske valg for energi- og klimaomstillingen
Abstract
BAKGRUNN: • FME NTRANS vil belyse forskjellene i klima- og energipolitikk mellom stortingspartiene. • Vi har gjennomført en survey og dybdeintervjuer med samtlige partier. • Vi har laget analyser med en norsk energisystemmodell som viser hvordan partienes politikk vil kunne påvirke klimagassutslipp, energimiks, og energipris og energibruk mot 2050. • Nedenfor følger en kort oppsummering av hovedfunnene i vår analyse.
KLIMAPOLITIKK: • Alle parti mener at klima er en reel, menneskeskapt utfordring. Likevel er det store forskjeller i partienes energi- og klimapolitikk, og i hvor høyt de prioriterer saken. • Alle parti, med unntak av FrP, støtter nasjonale klimamål mot 2030 og 2050. FrP er også eneste parti som aktivt er mot en økt CO2-avgift fra 2030. • Alle parti, med unntak av Rødt, mener Norge fortsatt bør delta i EUs kvotemarked.
STRØMPRODUKSJON OG NETT: • De fleste partiene støtter mange former for kraftproduksjon mot 2050. Vi ser tre skillelinjer:- Kjernekraft: Følger i stor grad Venstre-Høyre-aksen og seiler opp som stridstema mellom blokkene før neste stortingsvalg. FrP, KrF og delvis Høyre er forkjempere.- Vannkraft fra vernede vassdrag: Følger i stor grad venstre-høyre-aksen. Alle partier på høyresiden og Senterpartiet åpner for ny utbygging, mens venstresiden er restriktiv. Her vil det kunne komme store politiske kamper de neste tiårene.- Landbasert vind: Har vært svært betent de siste årene. Likevel: kun Rødt, SV og MDG mener det ikke er aktuelt med mer utbygging, basert på hensynet til naturen. • Samtlige partier, med unntak av fløypartiene Rødt og FrP vil subsidiere havvind. • Det er stor enighet om behovet for hurtig utbygging av nasjonalt transmisjonsnett, men høyre- og venstresiden står steilt mot hverandre i spørsmålet om det bør tillates nye kabler til utlandet. Unntaket er FrP, som følger venstresiden i ønsket om å ikke tillate nye kabler.
ENERGIBRUK: • Det er stor politisk enighet om Industri. Alle partier mener det er viktig å opprettholde eller øke aktivitetsnivået og at vi bør legge til rette for ny, kraftkrevende industri. • Samtidig støtter de fleste partiene på høyre og venstre fløy en reduksjon i befolkningens forbruk. Partiene strever imidlertid med å formulere en konkret politikk for dette. • Det er stor enighet blant partiene om behovet for oppgradering av energistandarden i gamle bygg, at det bør legges til rette for boformer som bruker mindre energi og at det bør tilrettelegges for fleksibelt forbruk av kraft. • De fleste partier (med unntak av FrP og KrF) støtter krav om at nye bygg bør ha integrert solkraftproduksjon på tak eller fasade.
OLJEPRODUKSJON: • Oljepolitikken er langt mer betent enn kraftpolitikken. • Det er stor uenighet om hvorvidt elektrifisering av norsk sokkel er et godt klimatiltak. Uenigheten følger ikke de klassiske blokkene. De klassiske styringspartiene Ap og H er begge for, sammen med SP og V. Rødt, SV, MDG og FrP er mot. • Det er stor uenighet både om utfasing av norsk olje- og gass og videre leting etter nye olje og gassfelt. Ap, SP, H og FrP vil lete mer. De samme partiene, med unntak av Høyre, er motstandere av utfasing av norsk oljeproduksjon. MDG vil fase ut ila en 15-års periode. HVA VIL KONSEKVENSENE KUNNE BLI FOR KLIMA OG ENERGISYSTEMET?: • Gitt våre modellantakelser blir utslippene i 2050 relativt like på tvers av partiene. Unntaket er FrP som skiller seg kraftig ut med høye utslipp fra transport og petroleumssektoren. Ingen av partiene når netto null utslipp i 2050. V, SV og MDG får lavest utslipp. • Forskjellene er større mellom partiene når det gjelder hvilken ny kraftproduksjon vi får i 2050. Rødt skiller seg ut, med kun noe ny vannkraft. SV får i tillegg noe havvind. FrP får relativt lite ny kraftproduksjon, fordi de ikke vil gi subsidier og mindre elektrifisering. • Forskjellene er relativt små mellom partiene når det gjelder kraftpriser, først og fremst på grunn av tilknyttingen til Europa. DISKUSJONSPOENGER: • På en del områder er den norske politikken mindre polarisert enn man skulle tro. Dette bør motivere de som vil bygge tverrpolitiske allianser rundt klima- og energiomstilling. • Likevel: ideologiske forskjeller gjør seg gjeldende for eksempel når det gjelder staten og markedets rolle i å fremme omstilling, eller syn på EU-tilknytting. Dette gjør tverrpolitiske allianser mellom høyre- og venstresiden vanskelig. Samtidig er klimaomstilling et felt hvor «hesteskoteorien» gjør seg gjeldende med sammenfall mellom Rødt og FrP. • Den tydeligste omstillingspolitikken handler om teknologi. Dette er ikke overaskende, ettersom det her finnes kjente politiske virkemidler som subsidier, støtte til innovasjon og teknologiutvikling. Samtidig er de konkrete ambisjonene for å påvirke adferd, kultur, og en mer sosialt orientert omstilling beskjedne. Partier på både høyre og venstre fløy vegrer seg for å gripe inn i folks hverdag. Her mener vi det er et stort potensial for å tenke nytt rundt politikkens rolle i å påvirke det samfunnet den er en del av. • Til tross for at partiene har ulik politikk på mange områder, blir resultatet likevel relativt likt, for eksempel når det gjelder:- CO2-utslipp, kraftpris og teknologier for kraftproduksjon. Eksempelvis, blir det ikke investert i små kjernekraftreaktorer, selv om flere partier ønsker det. • Dette betyr at effekten av partienes politikk begrenses av strukturelle forhold som tilknytning til det europeiske kraftmarkedet. Samtidig speiler dette antakelsene i våre analyser. Slike antakelser kan selvsagt også endres på grunn av eksterne forhold, ved hjelp av politikk, eller ved at aktører investerer til tross for at kostnadene er større enn inntjeningen.