Nyutdannede legers møte med arbeidslivet og LIS-løpet

Abstract

Denne oppgaven er en kvalitativ studie som omhandler hvordan vi i Norge organiserer spesialisthelsetjenesten innenfor helsevesenet og hvordan LIS1 og LIS2 leger synes dette systemet fungerer. LIS er en innarbeidet forkortelse for lege i spesialisering. De fleste innbyggerne anser nok helsevesenet som kjernen i den norske offentlige velferdsmodellen, sammen med skole- og utdanningssektoren. Begge sektorene er driftet i regi av offentlige midler og begge er vesentlige grunner til allmenn aksept for skattebidrag fra både private og næringslivet. På tross av bakgrunnen for den grunnleggende finansieringen, organiseres helsevesenet nå i henhold til en modell med finansiering basert på innsats og produksjon som kom med innføringen av NPM-reformene. Dette avviker fra det vi normalt forbinder med offentlig drift og forvaltning av fellesoppgaver i samfunnet. Det er mot dette oppgaven retter oppmerksomheten.

I studien har jeg intervjuet fire LIS-leger ved ulike sykehus i Norge og har gjort funn som tilsier at det er strukturelle problemer med LIS-løpet og at forbedringer kan være nødvendig. Siden staten bruker mye tid og ressurser på å utdanne leger er det viktig at så mange som mulig velger en jobb i det offentlige, og gjerne i spesialisthelsetjenesten. Disse vil utgjøre grunnstammen i fremtidens spesialisthelsetjeneste. Funnene mine tyder på at LIS-leger opplever lite oppfølging, jobber mer enn først forespeilet og blir slitt ut i et system som ikke er designet for deres progresjon, men heller for å dekke sykehusets akutte behov for bemanning. LIS-legene jeg intervjuet var ikke sikre på om de ville jobbe som lege i spesialisthelsetjenesten om 10 år da organiseringen gjorde denne yrkesretningen vakttung og lite forutsigbar. Dette til tross for at alle informantene helst ville jobbe i spesialisthelsetjenesten fordi det var der de lærte mest.

For å få LIS-legene til å fortsette i spesialisthelsetjenesten pekte de på flere ulike forbedringspunkter. Hovedfunnene er som følger: Bedre opplæring i DRG-systemet og kodesystemet Bedre oppfølging gjennom LIS-løpet med veiledning Klarere retningslinjer for arbeidsdeling mellom yrkesgrupper i klinisk virksomhet (jobbglidning) Større forutsigbarhet når det gjelder vakter og fritid Bedre betalt på helligdager der andre yrker får ekstra betalt Større vektlegging av læring og progresjon gjennom LIS-løpet, ikke bare dekke bemanningsbehovet

This assignment is a qualitative study addressing how we in Norway organize the specialist healthcare services within the health system and how LIS1 and LIS2 doctors perceive the functioning of this system. LIS is a well-established abbreviation for "lege i spesialisering" (doctor in specialization). Most residents likely consider the healthcare system as the core of the Norwegian public welfare model, alongside the school and education sectors. Both sectors are operated using public funds and are significant reasons for the widespread acceptance of tax contributions from both individuals and businesses. Despite the basis for fundamental financing, the healthcare system is now organized according to a model with funding based on efforts and production that came with the introduction of the NPM reforms. This deviates from what we normally associate with the public operation and management of communal tasks in society. It is against this backdrop that the assignment directs its attention.

In the study, I have interviewed four LIS doctors at various hospitals in Norway and have found indications of structural problems within the LIS pathway, suggesting that improvements may be necessary. Since the state invests significant time and resources in training doctors, it is important that as many as possible choose a job in the public sector, preferably in specialist healthcare services. These doctors will form the backbone of the future specialist healthcare services. My findings indicate that LIS doctors experience little follow-up, work more than initially anticipated, and become worn out in a system not designed for their progression, but rather to meet the hospital’s immediate staffing needs. The LIS doctors I interviewed were unsure if they would still be working in specialist healthcare services in 10 years, as the organization made this career path heavy on shifts and unpredictable. This was despite all informants preferring to work in specialist healthcare services because that was where they learned the most.

To encourage LIS doctors to continue in specialist healthcare services, they pointed to several areas for improvement. The main findings are as follows: * Better training in the DRG system and coding system * Better follow-up throughout the LIS pathway with guidance * Clearer guidelines for the division of labor between professional groups in clinical practice (task-shifting) * Greater predictability regarding shifts and free time * Better pay on public holidays where other professions receive extra pay * Greater emphasis on learning and progression throughout the LIS pathway, not just meeting staffing needs