| dc.description.abstract | Sammendrag:
Problemstilling: Hvordan kan man motivere pasienter med alvorlig depresjon til å bruke fysisk aktivitet som en del av depresjonsbehandlingen?
Bakgrunn: Som vernepleier jobber man tett på mennesker med psykiske lidelser. Under min fordypningspraksis var jeg på en døgnavdeling på et distriktspsykiatriske sykehus (DPS). Det var stor forekomst av depresjoner både som primær og sekundær lidelse. På grunn av høyt symptomtrykk var det utfordrende å motivere denne pasientgruppa til å delta i fysisk aktivitet.
Hensikt: Hensikten med oppgaven er å se på faktorer som påvirker hvordan pasienter med alvorlig depresjon opplever fysisk aktivitet som en del av et behandlingsforløp. Hva fremmer og hemmer motivasjon? Hva oppleves som hinder for aktivitet og hvordan kan man som vernepleier tilrettelegge og motivere?
Metode: Systematisk litteraturstudie av faglitteratur og forskning som allerede er utgitt. Litteraturen er vurdert med kritisk blikk, tolket og satt sammen til en ny tekst.
Resultat: Flertallet opplevde fysisk aktivitet som en akseptabel behandlingsform, men at depresjonssymptomene var den største barrieren. Gjennom støtte, motivasjon og veiledning finner imidlertid flere glede av å være fysisk aktiv.
Konklusjon: Vernepleieren kan være en god støtte som kan bidra til struktur i hverdagen til deprimerte pasienter og gi psykoedukasjon slik at pasientene får økt kunnskap og forståelse. Forskning og teori bekrefter at det kan være nødvendig med medikamentell behandling for å redusere depressive symptomer, men at fysisk aktivitet for flere kan være en god tilleggsbehandling og samtidig virke forebyggende. Psykisk helsevern bør tilby et variert aktivitetstilbud som kan treffe flere, da det er ulike preferanser og forutsetninger for fysisk aktivitet.
Nøkkelord: major depression, severe depression, exercise, physical activity treatment, inpatient, motivation. | |
| dc.description.abstract | Summary:
Research question: How can social educators motivate patients with severe depression to make physical activity as part of their depression treatment?
Background: As a social educator, one works closely with people with mental disorders. During my specialization practice in an inpatient unit at a district psychiatric center (DPS), I observed a high prevalence of depression as both a primary and secondary disorder. Due to the high symptom burden, it was challenging to motivate this patient group to engage in physical activity.
Purpose: The purpose of this paper is to examine the factors that influence how patients with severe depression perceive physical activity as part of their treatment. What promotes and hinders motivation? What are the barriers to activity, and how can social educators facilitate and motivate participation?
Method: A systematic literature review was conducted, critically assessing, interpreting, and synthesizing existing academic literature and research into a new text.
Results: The findings indicate that the majority of patients view physical activity as an acceptable form of treatment, but depressive symptoms are the greatest barrier to participation. With support, motivation, and guidance, however, many find joy in being physically active.
Conclusion: Social educators can be a significant support in structuring the daily lives of patients with depression and providing psychoeducation to enhance their knowledge and understanding. Research and theory confirm that medication may be necessary to reduce depressive symptoms, but for many, physical activity can be a beneficial adjunct treatment and also act as a preventive measure. Mental health services should offer a variety of activities to cater to diverse preferences and conditions for physical activity.
Key words: major depression, severe depression, exercise, physical activity treatment, inpatient, motivation. | |
