Gi unge idrett før utenforskapet tar dem?

Abstract

Etter å i flere år ha lest medieoppslag om at ungdom i Norge blir «snillere og snillere», har nyere forskning vist en økning i andel ungdom som gjør regelbrudd, bruker rusmidler, trakasserer, er voldelig og sliter med psykisk uhelse. Norges idrettsforbund mener selv at idrettsdeltakelse kan være løsningen på utenforskap og problematferd blant unge.

Denne masteroppgaven undersøker derfor forholdet mellom deltakelse i organisert idrett og problematferd blant ungdom i Norge. Studien sammenligner fire grupper av ungdom: de som ikke deltar i noen organisert aktivitet, de som kun deltar i ikke-idrettslige aktiviteter, de som kun deltar i idrett, og de som deltar i både idrett og andre organiserte aktiviteter. Problematferd måles ut fra fire kategorier: psykososial uhelse, regelbrudd, salg av hasj eller andre ulovlige stoffer og slåsskamper. Videre undersøkes effekten av ungdoms sosioøkonomiske status på forholdet mellom idrettsdeltakelse og problematferd.

Resultatene viser at idrettsungdom generelt rapporterer mindre psykososial uhelse, sammenlignet med ungdom som ikke deltar idrett. Ungdom som deltar i bare idrett rapporterer også mindre regelbrudd og vold enn de andre gruppene. Samtidig ser man at ungdom som deltar både i idrett og andre aktiviteter har en økt tendens til å rapportere salg av ulovlige stoffer og slåsskamp enn de andre gruppene. De rapporterer også flere regelbrudd enn ungdom som ikke deltar i noen aktiviteter eller bare deltar i idrett, og like mange regelbrudd som ungdom som kun deltar i ikke-idrettslig organisert aktivitet. Jo bedre sosioøkonomisk status ungdom har jo mindre problematferd rapporteres generelt. Når sosioøkonomisk status sees i sammenheng med deltakelse i idrett og andre aktiviteter, ser man at deltakelses effekt på problematferd er størst blant ungdom med lavere sosioøkonomiskstatus. Resultatene viser også at effekten av å kun delta i idrett er relativt konstant uavhengig av sosioøkonomisk status.

For several years, media reports have portrayed the Norwegian youth as becoming ‘increasingly kind’. Newer research now suggests an upsurge in the proportion of youth who violate rules, use illegal drugs, harass, conduct violent acts, and struggle with psychological health. The Norwegian Sports Federation (NIF) suggests that sports participation might be the solution to increasing alienation and problematic behavior in Norwegian youth.

This master thesis explores the relationship between organized sports participation and problematic behavior in the Norwegian youth. The study compares four groups of youth: those who do not participate in any organized activity; those that only participate in non-sporting activities; those who only participate in sports; and those who participate in both sports and other organized activities. Problematic behavior is measured based on four categories: psychosocial ill-health; rule-breaking; sale of illegal drugs; and physical fighting. Further, the thesis explores the effect of youth’s socioeconomic status on the relationship between sports participation and problematic behavior.

The results show that youth who participate in sports generally report less psychosocial ill-health compared to youth who do not participate in sports. Youth who only participate in sports also report less rule-breaking and violence than to the other groups. Conversely, youth who participate in both sports and other organized activities have a higher tendency to report sales of illegal drugs and physical fighting than the other groups. Additionally, they report more rule-breaking than youth who do not participate in any activity or just in sports, and the same amount of rule-breaking as youth who only participate in non-sporting organized activities. In general, the better the youth’s socioeconomic status, the less problematic behavior they report. The impact of participating in sports and other organized activities on problematic behavior is most significant among youth from lower socioeconomic backgrounds. The results also indicate that the effect of just participating in sports is relatively consistently independent of socioeconomic status.