Hvordan ønsker kvinner at sykepleier skal kommunisere med dem om seksualitet etter kreftbehandling?

Abstract

Bakgrunn og hensikt/problemstilling: Mange kvinner får problemer knyttet til seksualitet etter kreftbehandling for gynekologisk kreft eller brystkreft. De ønsker informasjon om dette, men forskning viser at det ikke oppfylles. Det gjør at vi med vår problemstilling vil belyse “Hvordan ønsker kvinner at sykepleiere skal kommunisere med dem om seksualitet etter kreftbehandling?”. Metode: Vi har litteraturstudie som metode. Fremgangsmåten var innledende søk på feltet, utforming av problemstilling, definisjon av inklusjons – og eksklusjonskriterier, og innhenting av forskning gjennom strukturert søk i Pubmed, CINAHL og MEDLINE som resulterte i 7 forskningsartikler. Deretter vurderte og analyserte vi artiklene kritisk, og sammenfattet og diskuterte resultatene opp mot relevant sykepleiefaglig litteratur. Resultat: Vår analyse av forskningsartiklene identifiserte tre hovedfunn; (1) sykepleier bør ta initiativ til å snakke med kvinner om seksualitet etter endt kreftbehandling, (2) sykepleier bør tilpasse kommunikasjonen etter pasientens individuelle behov og oppfatning av seksualitet, og (3) sykepleier bør ha kunnskap og ferdigheter om kommunikasjon når seksualitet skal adresseres. I tillegg identifiserte vi fire undertemaer under hovedresultat (2). Konklusjon: Forskning trekker frem at kvinner ønsker at sykepleier skal ta initiativ til å snakke med pasientene om seksualitet, tilpasse etter deres individuelle behov, og bruke kunnskap og ferdigheter om kommunikasjon, hvilket inkluderer å anvende personorientert kommunikasjon og PLISSIT-modellen. Forskingen støttes av faglitteratur og lovverk. Vi ser at det kan være vanskelig å implementere teori i praksis på grunn av sykepleiers begrensede tid og mulighet til å være fleksibel. De tre hovedfunnene er viktige for at kvinnenes grunnleggende behov, informasjonsbehov og pasientrettigheter skal bli ivaretatt.

Background/aims of the study: Many women experience problems with sexuality due to treatment of gynecological- or breast cancer. They want information about this, but research shows that it rarely happens. This has resulted in the study´s purpose, “how do women want nurses to communicate with them about sexuality after cancer treatment?” Method: We used literature review as method. We did an initial field search, developed the research question, defined inclusion – and exclusion-criteria, and conducted a structured search in PubMed, CINAHL and MEDLINE, which resulted in the identification of seven relevant articles. These were critically evaluated and analyzed. The results were summarized and discussed in relation to literature. Results: Our analysis of the research articles resulted in three main results; (1) nurses should initiate conversations about sexuality with women after cancer treatment, (2) nurses should adjust the communication according to women´s needs and perception of sexuality, and (3) nurses should have knowledge and skills about communication when addressing sexuality. In addition, we identified four subthemes under the second main result. Conclusion: Research highlights that women want nurses to initiate conversations about sexuality, adjust to their individual needs, and use knowledge and skills about communication, which includes person-centered communication and the PLISSIT-model. The research is supported by literature and laws. We see that theory can be difficult to implement in practice, due to nurses limited time and opportunity to be flexible. The three main results are important to ensure that the women´s basic needs, information needs, and patient rights are ensured.