| dc.description.abstract | Tema for denne masteroppgåva er sosial ulikheit i helse, og den undersøkjer ulike velferdsstatar si helsebeskyttande effekt under globale kriser. Covid-19-pandemien reknast å vere den verste folkehelsekrisa i nyare tid, og foreløpige bevis tydar på at pandemien drastisk forverrar sosiale ulikheiter i helse over heile verda. På denne måten representerer pandemien ein unik moglegheit til å måle den sanne verdien av ulike velferdssystem. Den metodiske tilnærminga til denne oppgåva er derfor ei komparativ casestudie av tre ulike velferdsstatar: Irland, Italia og Noreg, valt ut med utgangspunkt i Esping-Andersens velferdstypologi. Datagrunnlaget er henta frå European Social Survey (ESS) runde 9 og 10, som vart samla inn før og under covid-19-pandemien. Studiens avhengige variabel er sjølvrapportert helse, og oppgåva undersøkjer korleis sosioøkonomisk status påverkar sjølvrapportert helse før og under koronapandemien i kvar av dei tre velferdsstatane.
Funna frå denne studien syner at pandemien i liten grad påverkar sjølvrapportert helse i alle dei tre velferdsstatane. Likevel ser helseulikheitene ut til å auka blant menn i Irland, medan dei avtek i Italia. Noreg ser i mellomtida ut til å vere lite berørt av pandemien. Vidare har sosioøkonomisk status, og særleg (følelse kring eiga) inntekt, stor betyding for sjølvrapportert helse på tvers av dei tre velferdsstatane. Overraskande nok er det i den sosialdemokratiske velferdsstaten Noreg at inntekt ser ut til å ha størst betyding for opplevd helse, kjent som det nordiske velferdsparadokset. Studien kastar dermed lys over dei potensielle førebyggande effektane av ulike velferdssystem og identifiserer kva system som er effektive når det gjeld å beskytte befolkninga mot aukande ulikheiter under pandemien.
Samla sett er det likevel vanskeleg å konkludere med kva velferdsstat som best beskyttar befolkninga under pandemien. Samanhengen mellom koronapandemien og sosial ulikheit i helse er kompleks, og mykje er framleis uklart. Covid-19-pandemien er så fersk at det til no berre har vore mogleg å måle korttidseffektar. I tida etter pandemien vil krava om innstrammingstiltak truleg bli høgare og utfordre dei sosiale sikkerheitsnetta i mange land over heile verda, noko som vil krevje vidare forsking på dette feltet. | |
| dc.description.abstract | The theme of this master's thesis is social inequality in health, and it examines the protective effect of different welfare states on health during global crises. The COVID-19 pandemic is considered to be the worst public health crisis in recent times, and preliminary evidence suggests that the pandemic is drastically exacerbating social inequalities in health across the world. In this way, the pandemic represents a unique opportunity to measure the true value of different welfare systems. The methodological approach to this thesis is therefore a comparative case study of three different welfare states: Ireland, Italy and Norway, selected on the basis of Esping-Andersen's welfare typology. The data is collected from the European Social Survey (ESS) round 9 and 10, which were collected before and during the COVID-19 pandemic. The study's dependent variable is self-reported health, and the task examines how socioeconomic status affects self-reported health before and during the pandemic in each of the three welfare states.
The findings from the study show that the pandemic has little impact on self-reported health in all three welfare states. Nevertheless, health inequalities appear to be increasing among men in Ireland, while they are decreasing in Italy. Meanwhile, Norway appears to be little affected by the pandemic. Furthermore, socioeconomic status, and especially (feelings about one's own) income, have a major impact on self-reported health across the three welfare states. Surprisingly, it is in the social democratic welfare state of Norway that income appears to have the greatest impact on perceived health, known as the Nordic welfare paradox. In this way, the study sheds light on the potential preventive effects of different welfare systems and identifies which systems are effective in protecting the population against growing inequalities during the pandemic.
Overall, however, it is difficult to conclude which welfare state best protects the population during the pandemic. The relationship between the coronavirus pandemic and social inequality in health is complex, and much remains unclear. The pandemic is so recent that it has so far only been possible to measure short-term effects. In the post-pandemic era, demands for austerity measures are likely to increase and challenge social safety nets in many countries around the world, which will require further research in this field. | |
