Steinvik lager: Krig og etterkrigstid, bruk og minne

Abstract

Under andre verdenskrig utgjorde Trondheimsfjorden en viktig strategisk posisjon for den tyske marinestrategien. I en vik i Åsenfjorden ble det anlagt et større ammunisjonslager i strandsonen på Hammer og Svee på Skatval, et lager som skulle forsyne ubåtbasen Dora i Trondheim. Lokalbefolkningen i Hammergrenda ble direkte påvirket av byggingen av Steinvik lager, gjennom beslagleggelser av eiendom, tvangsflytting, og økt tysk aktivitet. Etter krigen tok forsvaret over anlegget, og de beslaglagte eiendommene ble aldri gitt tilbake til grunneierne.

Gjennom aviser kan en følelse av misnøye antydes i debatten på 2000-tallet om hva som skulle skje med anlegget etter Forsvaret. Området ble offisielt åpnet for allmennheten i 2013. Gjennom bruk av stollene har Steinvik lager som materiell levning blitt bevart, men i dag står noen av stollene tomme. Betongveggene symboliserer for noen en smertefull kulturarv, samtidig som området gjennom sin historie kan betraktes som erindringssted. Betongveggene mister gradvis betydning, men gjennom å gi anlegget en historisk kontekst kan den historiske verdien om Steinvik lager bevares. Denne oppgaven tar for seg Steinvik lager og lokalbefolkningen gjennom krig og etterkrigstid, samtidig som den vil se på hvordan historien minnes og bevares av lokalbefolkningen i dag.

During the Second World War, the Trondheimsfjord formed an important strategic position for the German naval strategy. In a bay in the Åsenfjord, a large ammunition depot was built in the beach zone at Hammer and Svee at Skatval, a depot that was to supply the submarine base Dora in Trondheim. The local population was directly affected by the construction of the Steinvik depot, through seizured of property, forced relocation and increased German activity. After the war, The Norwegian Armed Forces took over the depot, and the confiscated properties were never returned to the landowners.

Through newspapers, a feeling of ressentiment can be suggested in the debate in the 2000s about what should happen to the facility after the armed forces. The area was officially opened for the public in 2013. Through the use of the stolls, Steinvik depot has been preserved as a material remnant, but today some of the stolls are left empty. The concrete walls today symbolize for some a painful heritage, but at the same time the area, through its history, can be concidered a place of remeberence. The concrete walls are gradually losing importance, but by giving the area a historical context, the historical value of Steinvik depot can be preserved. This thesis deals with Steinvik depot and the local population through the war and post-war period, and will at the same time look at how the history is remembered and preserved by the local population today.