Gap analysis in the effectiveness of the current Marine Protected Area network design framework with respect to biodiversity conservation in coastal Norway
Abstract
De siste årene har marine verneområder har blitt hjørnesteiner for bevaring av biologisk mangfold. De er karakterisert ved regulering av menneskelig aktivitet, med formål om å redusere negativ påvirkning på marine habitater og organismer. Denne undersøkelsen vil gjennomgå gjeldende habitatdata, artsforekomstdata og verneområdedata for territoriale (12 nautiske mil fra kysten) kystområder i Norge etter fylke, for å finne svakheter i det norske MPA-nettverkets designrammeverk. Undersøkelsen viser at det ikke er noe eksisterende nettverk, ettersom MPAer utpekt av OSPAR er få og med lav tilkobling. De 24 nåværende MPAene er vidt frakoblet og ikke på langt nær så økologisk sammenhengende som de kunne vært, på grunn av hull i artsforekomstregistreringer og lite habitatdata sammenlignet med størrelsen på det marine området som er gjennomgått. Det er mange verneområder utpekt av den norske stat, men regelverket i de gjeldende områdene er svakt og/eller ikke håndhevet. Mudring og fiske er fortsatt tillatt i MPAer langs sørkysten av Norge, og i andre verneområder. Det gis anbefalinger for hvordan Norge kan gå videre fra dagens tilstand i MPA-nettverket. Prinsipper for MPA-nettverksdesignrammeverket, som bruk av romlig prioritering, helhet, surrogater og representativitet, foreslås som verktøy for mer effektiv bevaring av biologisk mangfold i fremtiden. Norge er et land med et stort kystområde og varierende habitater, slik som Røstrevet; verdens største og dypeste kaldtvannskorallrev. Etableringen av et sterkt, godt administrert og økologisk sammenhengende MPA-nettverk vil styrke motstandskraften til marine økosystemer og organismer i andre områder. Marine protected areas (MPA) have become cornerstones for biodiversity conservation in recent years. They are characterized by regulating anthropogenic activity in order to decrease negative impacts from climate change and human activity on particular marine habitats and organisms. This study reviewed the current habitat data, species occurrence data, and conservation area data for territorial (12 nautical miles from the coast) coastal areas in Norway, by county, to find weaknesses in the Norwegian MPA network design framework. It is found that there is really no existing network, as MPAs designated by OSPAR are few and far between with low connectivity. The 24 current MPAs are widely disconnected and not nearly as ecologically-coherent as they could be due to gaps in species occurrence records and little habitat data when compared to the size of the marine area reviewed. There are many conservation areas designated by the Norwegian state, but the regulations in these areas are weak and/or not enforced. Dredging and fishing activity are still permitted in MPAs found along the southern coast of Norway, and in other conservation areas. Recommendations are given for how Norway can move forward from the current state of the MPA network. Principles for the MPA network design framework, such as the use of spatial prioritization, comprehensiveness, surrogates, and representativity are suggested as tools for more effective biodiversity conservation in the future. Norway is a country with a large coastal area and variable habitats, such Røstrevet, the world's largest and deepest cold-water reef, so the creation of a strong, well-managed, and ecologically-coherent MPA network would strengthen the resilience of marine ecosystems and organisms in other areas.