Results after surgery for pelvic organ prolapse - A registry study

Abstract

Bakgrunn Urogenital descens er en vanlig tilstand som kan kreve kirurgisk behandling, men det finnes ingen internasjonal konsensus på foretrukken prosedyre. Manchester-operasjonen har vist gode resultater i andre studier og gjennomføres hyppig på i St. Olavs Hospital. Høye residivrater etter descenskirurgi er et vedvarende problem, og en systematisk litteraturstudie viste at 36% av pasientene trenger kirurgi gjentatte ganger. Vårt primære formål var å sammenligne resultatene etter den modifiserte Manchester operasjonen og nativ fremre kolporafi. Vårt sekundære formål var å sammenligne resultatene av primærkirurgi og residivkirurgi, og til sist utforske endringer over tid ved anestesi, komplikasjoner og fornøydhet.

Material og metode Studien er en tverrsnittstudie som bruker data fra det lokale descensregisteret ved St. Olavs Hospital fra 2013 – 2021. Registeret består av preoperative data rapportert av kirurgen og postoperative data rapportert av pasientene etter seks måneder til to år. Manchester-operasjonen ble definert som en portio-amputasjon, fremre kolporafi og enhver nativ prosedyre i bakre kompartment, og ble sammenlignet med førstegangskirurgi med nativ fremre kolporafi uten portioamputasjon hos kvinner med en intakt uterus. Residiv ble definert som descenskirurgi i samme kompartment. Kategoriske variabler ble sammenlignet i SPSS med kji-kvadrattest og kontinuerlige variabler ble analysert med uavhengig t-test. Justering ble gjort med logistisk regresjon. Endringer over tid ble analysert med logistisk regresjon og Poisson regresjon.

Resultater Totalt 1660/1701 (97.5%) av de preoperative dataene ble rapportert til registeret og 1218/1701 (71.6%) av de postoperative dataene. 232 pasienter var i Manchester-gruppen, og 213 i fremre kolporafi-gruppen. Postoperativt var det mindre urgeinkontinens i Manchester-gruppen (39.7% vs 52.9%, OR: 1.7, CI: 1.2 – 2.5), og en grensesignifikant forskjell for tømmingsvansker for urin til fordel for Manchester-gruppen etter justering for konfoundere (aOR:1.8, CI: 0.3 – 1.0). Det var ingen forskjeller for komplikasjoner eller fornøydhet mellom gruppene. Førstegangskirurgi utgjorde 75.7%, residivkirurgi 15.8% og residivkirurgi i et nytt kompartment 8.4%. Av pasientene som svarte på det postoperative skjemaet var det 190 som fikk residivkirurgi og 925 fikk førstegangskirurgi. Residivkirurgi-pasientene var i snitt 3 år eldre. Det var ingen statistisk signifikante forskjeller postoperativt mellom gruppene for symptomer, komplikasjoner eller fornøydhet. For hele gruppen gikk postoperative komplikasjoner ned med 10.6% per år. Bruken av lokalbedøvelse økte med 15.5% og bruken av narkose sank med 18.2% per år.

Konklusjoner Manchester-gruppen hadde et bedre utkomme for urgeinkontinens og tømmingsvansker for urin sammenlignet med fremre kolporafi-gruppen. Resultatene etter residivkirurgi var like gode som etter primærkirurgi og dette kan brukes til rådgivning for pasienter. Mer bruk av lokalbedøvelse og mindre bruk av narkose endret ikke fornøydheten og de ble mindre komplikasjoner over tid.

Background Pelvic organ prolapse (POP) is a common condition that may require surgical intervention, but with no international consensus on preferred procedure. The Manchester procedure has shown good outcomes in other studies, and is performed frequently at Trondheim University hospital (TUH). High recurrence rates after POP surgery is a persistent problem, and a systemic review found that 36% of patients require a second surgery. Our primary aim was to compare the outcomes between the modified Manchester procedure and native tissue anterior colporrhaphy. Our secondary aim was to compare the outcomes of primary surgery and recurrent surgery, and lastly to explore changes over time in anesthesia, complications, and satisfaction.

Materials and methods The study is a cross-sectional study using data from the local quality registry at TUH from 2013 – 2021. The registry consists of preoperative data reported by the surgeon and postoperative data reported by the patients after six months to two years. Manchester procedure was defined as cervical amputation, anterior colporrhaphy and any native tissue procedure in the posterior compartment and was compared to first time anterior colporrhaphy without cervical amputation in women with intact uterus. Recurrence was defined as repeat POP surgery in the same compartment. Categorical variables were compared in SPSS using chi-square test and continuous variables were analyzed using independent t-test. Adjusting was done using logistic regression. Changes over time was analyzed using logistic regression and Poisson regression.

Results In total 1660/1701 (97.5%) of preoperative data was reported to the registry, and 1218/1701 (71.6%) of postoperative data. 232 patients were in the Manchester group and 213 in the anterior colporrhaphy group. Postoperatively there was less urgency incontinence in the Manchester group (39.7% vs 52.9%, OR: 1.7, 95% CI: 1.2 – 2.5), and a borderline significant difference for voiding problems favoring the Manchester group, after adjusting for confounders. (aOR:1.8, 95% CI: 0.3 – 1.0). There were no differences in complications or satisfaction between the groups. Primary surgery made up 75.7%, recurrent surgery 15.8% and recurrent surgery in a new compartment 8.4%. Of the patients answering the postoperative questionnaire 190 patients underwent recurrent surgery and 925 underwent primary surgery. The recurrent surgery patients were on average 3 years older. There were no statistically significant differences postoperatively for symptoms, complications or satisfaction. For the whole study population postoperative complications decreased with 10.6% per year. The use of local anesthesia with light sedation increased with 15.5% and the use of general anesthesia decreased with 18.2% per year.

Conclusion The Manchester group had a better outcome concerning urgency incontinence and voiding problems compared to the anterior colporrhaphy group. The results following recurrent surgery were just as good as the results following primary surgery, and this can be used in counselling of patients. More use of local anesthesia and less general anesthesia did not change patient satisfaction, and complications decreased over time.