Early gastric cancers in Central Norway 2001 to 2016 – a population-based study

Abstract

Abstrakt Introduksjon: «Tidlig ventrikkelkreft» (EGC) er definert som ventrikkelkreft begrenset til mucosa og submucosa i ventrikkelslimhinnen, uavhengig av lymfeknutemetastaser. Kun en liten andel av ventrikkelkreft blir diagnostisert som EGC i vestlige land. Vi ønsket å karakterisere og beregne overlevelse for EGC i Midt-Norge. Materiale og metode: Dette var en retrospektiv kohort-studie med data fra 1205 pasienter diagnostisert med ventrikkelkreft mellom januar 2001 til desember 2016. Pasienter med kirurgisk fjernet EGC ble identifisert og indikasjonen for endoskopi, preoperativ bildediagnostikk, histopatologiske funn og eCura score og overlevelse ble evaluert eller hentet ut fra journaler. Resultater: Åtti-åtte (7.3%) pasienter med ventrikkelkreft hadde EGC. Det årlige antallet ventrikkelkreft sank (p=0.010), mens den relative andelen av EGC forble uendret (p=0.542) i studieperioden, til tross for en jevn økning i antall årlige gastroskopier som ble utført under studieperioden. EGC var oftere lokalisert til corpus og antrum (p<0.001), og var oftere av Lauren intestinal type sammenlignet med kontroller (p<0.001). Epigastriesmerter (43.5%), GI-blødning eller anemi (40.7%) og vekttap eller redusert almenntilstand (20.0%) var de vanligste symptomene. EUS og CT var unøyaktig i staging av T- og N-stadium for EGC. En signifikant andel (8.4%, n=5) av pasienter med eCura lav risiko hadde lymfeknutemetastaser (N+) og ytterligere eksklusjon av histologisk ulcerasjon eller SM2 var nødvendig for å identifisere N0 pasienter. Median overlevelse for EGC-pasienter var 117.1 måneder (95% CI 99.8-134.3), og 5 års overlevelse var 75%. Femti-fem (62.5%) pasienter døde under oppfølgingsperioden, av de døde 43/55 (78.2%) av ikke-kreftrelaterte årsaker. De tolv kreftrelaterte dødsfallene var 5/55 (9.1%) postoperative dødsfall og 7/55 (12.7%) tilbakefall av kreft. Konklusjon: EGC utgjorde en liten, men konstant andel av ventrikkelkreft. Risikovurdering med eCura alene var utilstrekkelig for å identifisere pasienter uten lymfeknutemetastaser i operasjonspreparater.

Abstract Introduction: Gastric remnant cancer (GRC) has been defined as a distinct clinical entity and is reported to account for 1-8% of all gastric cancers. In the current study we aimed to characterize patients with GRC and their survival in a large Western population-based cohort. Materials and methods: Retrospective population-based cohort study including 1217 patients diagnosed with gastric adenocarcinoma in Central Norway 2001–2016. GRCs (n=78) were defined as adenocarcinomas arising in the residual stomach after distal gastrectomy and were compared to non-GRC overall (n=1139) and to proximal non-GRC (n=595). Minimum follow-up time was 6 years and 7 months. Results: 78 (6.4 %) of gastric cancers were GRC. The annual number and proportion of GRC declined during the study period (p=0.003). Median latency from distal gastrectomy to GRC diagnosis was 37.6 years, and Billroth 2 reconstruction was most common (87.7%). Compared to control groups, GRC patients were more frequently males (83.3%), were diagnosed in earlier TNM stages and were older at diagnosis. A smaller proportion of GRC patients received perioperative or palliative chemotherapy. Overall median survival for GRC was 7.8 months, which did not differ from non-GRCs or proximal non-GRC. TNM stage and age were independently associated with mortality, whereas GRC was not. Conclusions: GRCs declined during the study period, but the latency between distal gastrectomy and GRC diagnosis was long. GRC patients were more often male and older than other gastric cancer patients, but GRC was not independently associated with survival also after adjusting for TNM stage and tumour location.