Selvskadende internettbruk: Psykologers erfaringer med og forståelse av digital selvskading hos barn og ungdom

Abstract

Digital selvskading er et lite utforsket fenomen som har blitt stadig mer omtalt i mediebildet. Barn og ungdom kan ha økt risiko for involvering i digital selvskading på grunn av den tilsynelatende parallelle økningen i digital mediebruk og selvskading blant denne demografiske gruppen. Psykologer innehar en unik posisjon til å kunne adressere og intervenere i denne typen problematikk, men vi vet lite om hvordan psykologer forstår problematikken og i hvilken grad de føler seg rustet til å møte dette i terapirommet. Denne kvalitative studien benyttet en erfaringsbasert tilnærming for å utforske psykologers forståelse av og erfaringer med digital selvskading hos barn og unge. Utvalget besto av seks psykologer. Datainnsamlingen inkluderte utfylling av et spørreskjema og gjennomføring av et semistrukturert dybdeintervju. Tematisk analyse resulterte i to hovedtema, “Psyk som identitet” og “Vi må være forsiktige med å bli de voksne som ikke skjønner”, med tilhørende undertema. Det første hovedtemaet reflekterer deltakernes kliniske erfaringer med unge, belastede jenter involvert i digital selvskading. Involveringens funksjon ble antatt å være søken etter oppmerksomhet, omsorg, identitet og fellesskap. Hovedtema to fokuserer mer på de utfordringene samtlige deltakere opplevde ved å prøve å komme i posisjon til å adressere og intervenere i digital selvskading hos barn og unge. Disse utfordringene fremsto å være resultat av et (opplevd) digitalt generasjonsskille, så vel som vag og tvetydig operasjonalisering av fenomenet. Dette fremsto å bidra til begrenset kunnskap om, samt negative holdninger til digital selvskading og de involverte. Denne studien belyser behovet for en tydelig operasjonalisering av fenomenet digital selvskading. Samtlige deltakere fremsto med ønske om mer kunnskap om barn og unges digitale mediebruk generelt, og digital selvskading spesielt. Standardiserte kartleggingsverktøy kan styrke rutiner for kartlegging av digital mediebruk og digitale risikoer i klinisk praksis.

Digital self-harm is a relatively new and understudied phenomenon that has gained increasing media attention. Children and adolescents may be at heightened risk of involvement in digital self-harm due to the apparent parallel rise in digital media use and self-harm among this demographic group. Clinical psychologists have a distinctive vantage point to address and intervene in digital self-harm among children and adolescents. However, our understanding is limited regarding psychologists' conceptualization of the issue and the extent to which they perceive themselves adequately equipped to confront it within the therapeutic setting. This qualitative study employed an experiential approach supported by a critical realist ontology and contextualist epistemology to explore clinical psychologists' comprehension of and experiences with digital self-harm in children and adolescents. The sample comprised six clinical psychologists, with data collection encompassing the completion of a questionnaire and a semi-structured in-depth interview. Thematic analyses resulted in two main themes, “Psyk som identitet” and “Vi må være forsiktige med å bli de voksne som ikke skjønner”, accompanied by associated sub-themes. Participants reported clinical encounters with young girls facing social and emotional challenges engaging in digital self-harm. The function of involvement was assumed to be a search for attention, care, identity and community. All participants encountered challenges in effectively addressing and intervening in digital self-harm in their clinical practice. These challenges appeared to be the result of a (perceived) generational gap, as well as the ambiguous operationalization of the phenomenon, which may have contributed to limited understanding and negative attitudes towards digital self-harm and those involved. Consequently, this study underscores the imperative for a precise and defined operationalization of the phenomenon. The development and implementation of standardized assessment tools may contribute to improving routines for assessing digital media use and associated risks such as digital self-harm within clinical practice.