“Hvis et system gir ti timer, når du trenger hundre”: En kvalitativ studie av behandleres erfaringer med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse
Abstract
Bakgrunn og formål: Formålet med studien var å utforske psykoterapeuters erfaringer og opplevelser i behandling av pasienter med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse (UvPF). Til tross for å være den vanligste personlighetsforstyrrelsen i Norge, både i klinisk populasjon og i befolkningen forøvrig (Karterud et al., 2017, s. 252), finnes det lite forskning på denne gruppa, og enda mindre vet vi om behandlernes egne reaksjoner. Metode: Det ble gjennomført kvalitative intervju av fem psykoterapeuter som hadde erfaring med behandling av pasienter med UvPF. Tematisk analyse med en forankring i kritisk realisme og kontekstualisme ble benyttet for å analysere datamaterialet. Målet var å finne sentrale temaer i informantenes erfaringer, både innad i og på tvers av de ulike datasettene. Resultater: Det ble identifisert fire overordnede temaer; 1) Rammeverk som hindring og muliggjøring omhandlet ‘autonomi’, ‘å bruke tid’, samt ‘utilstrekkelig DPS-behandling’. 2) Utfordringer i behandlingen belyste informantenes opplevelser av ‘lite mestring’, ‘utålmodighet’, og ‘å tåle stillhet’. (3) Bevissthet rundt terapiprosesser beskrev ‘motoverføringer’, ‘terapeuten som relasjonelt objekt’ og å være en ‘aktiv terapeut’. 4) Terapeutisk trygghet viste til ‘opplevd mestring’ og ‘endringer over tid’. Konklusjon: Resultatene gir et nytt innblikk i terapeuters spesifikke og subjektive erfaringer fra arbeid med UvPF som ikke allerede er beskrevet i litteraturen. For å kunne gi adekvat behandling til pasienter med UvPF, må rammene det jobbes under muliggjøre lange nok forløp, for at behandler skal ha tid til å avdekke underliggende vansker, sette riktig diagnose, blir kjent med pasienten, danne en trygg relasjon og utforske undertrykte følelser, i et intrikat samspill mellom å være en aktiv terapeut og å tøyle trangen til å skape fortgang i terapien. Det stilles tydelig spørsmålstegn ved om arbeid med UvPF i det hele tatt bør utføres innenfor DPS-systemet, og impliserer videre et behov for å tenke annerledes rundt behandlingen av UvPF i offentlig praksis. Funnene viser også flere nyanser i terapeutreaksjoner enn tidligere forskning, samt trekker frem hvordan mye av fremgangen i behandlingen skyldes endringer over tid og opparbeidelse av erfaring over et langt yrkesliv. Background and purpose: The purpose of the study was to explore psychotherapists' experiences from treating patients with avoidant personality disorder (AVPD). Despite being the most common personality disorder in Norway, both in the clinical and general population (Karterud et al., 2017, p. 252), there is little research on this group of patients, and even less is known about the therapists' own reactions. Method: Qualitative interviews of five psychotherapists who had experience with treatment of patients with AVPD were conducted. Thematic analysis with an anchoring in critical realism and contextualism was used to analyze the data material. The aim was to find central themes in the respondents' experiences, both within and across the various data sets.Results: Four main themes were identified; 1) Framework as obstacle or opportunity dealt with 'autonomy', 'using time', as well as 'inadequate DPS treatment'. 2) Challenges in the treatment setting highlighted the participants' experiences of 'little achievement', 'impatience' and 'tolerating silence'. (3) Awareness of therapeautic processes described 'countertransferences', 'the therapist as a relational object' and being an 'active therapist'. 4) Therapeutic security referred to 'perceived achievement ' and 'changes over time'. Conclusion: The results provide a new insight into therapists' specific and subjective experiences from their work with AVPD that has not yet been described in the literature. In order to be able to provide adequate treatment to patients with AVPD, the framework under which they work must enable long enough treatment, so that the therapist has time to uncover underlying difficulties, make the correct diagnosis evaluation, get to know the patient, form a relationship of trust, and explore repressed emotions, in an intricate interaction between being an active therapist and reining in the urge to create progress in therapy. It is clearly questioned whether working with AVPD should at all be carried out within the DPS system, wich further implies a need for thinking differently about the treatment of AVPD in public healthcare. The findings also show more nuances in therapist reactions than previous research, and highlight how much of the progress in treatment is due to percieved changes over time and the accumulation of experience over a long working life.