Riding, Hailing, and Sharing: Re-configuring Transportation Through Platform Mobility in Urban China
Doctoral thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3108629Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
English summary
During the mid-2010s, China experienced immense growth in mobility services enabled by smartphone applications such as dockless bicycles and different ride-hailing services. This development sparked controversies related to public obstruction, resource use, work relations, and companies’ responsibilities vis-à-vis their users. Parallel to this criticism, several researchers, media outlets, governmental bodies, and companies found the same mobility services to be innovative, future-oriented, and sustainable. Amidst these opposing narratives, this doctoral thesis questions the extent to which these new technologies disrupted or reconfigured the urban mobility system in Beijing. The thesis qualitatively explores the two most extensively used application-based mobility services in China; dockless bicycles and ride-hailing, which I refer to as «platform mobility.»
The main objective of this thesis is to understand the embedding of platform mobility in everyday life and the relations between platform mobility companies and regulatory bodies. The empirical material is based on secondary sources, user- and expert interviews conducted during a six-month fieldwork in Beijing in 2019. The empirical material is mainly analyzed by drawing upon concepts, perspectives, and theories from Science and Technology Studies (STS) as well as sustainability transitions studies and the mobilities turn. Drawing on domestication theory and perspectives from the mobilities turn, I seek to make clear how users ‘make technology their own’ through practices, symbolic and cognitive work, and the experienced and embodied practice of movement. These perspectives provide a comprehensive approach to various ways platform mobility has become embedded by analyzing it through sociotechnical configurations.
The empirical findings of this monograph are divided into five chapters. Chapter 5 argues for the need to understand the evolvement and embedding of new transport systems, technologies, and practices in relation to older and existing ones; thus, the importance of understanding previous mobility systems to understand the contemporary situation. The chapter revolves around the reconfiguring of symbolic connotations, practices, policy approaches, and infrastructural conditions of the bicycle and the car in China over the past 70 years. Chapter 6 unpacks local and national regulatory approaches to platform mobility over time and shows how platform mobility companies build relations with governmental bodies to impact policy. In doing so, platform mobility actors position themselves to align with national technological ambitions. Chapter 7 demonstrates the fluidity of car ownership norms and sheds light on everyday practices and the role of the car in certain life events. Chapter 8 explores the embedding of ride-hailing and dockless bicycles in everyday life. While I understand domestication processes through technologies and practices that preceded these app-based mobility services, I also demonstrate that platform mobility has implications for justice and brings about new symbolical configurations, practices, and demands. Chapter 9 concentrates on the case of ride-hailing, which I understand as a gendered space. I argue that ride-hailing vehicles, users, drivers, and platforms should be understood as hybrids, shaping practices of self-protection.
The thesis contributes to a novel understanding of the role of platform mobility in an urban Chinese context and questions the extent to which transport innovations such as these are positioned to challenge existing, unsustainable modes of transport. By investigating practices and meanings tied to different modes of mobility, I argue that, in the coming years, platform mobility will be an add-on rather than a challenge to car ownership. In this way, the thesis contributes to both STS and mobility scholarship by critically scrutinizing platform mobility technologies in an urban context and by demonstrating their potential adverse effect on consumption of mobility services as well as the sociotechnical processes that produce such outcomes. Norsk sammendrag
Utover 2010-tallet opplevde Kina enorm vekst i transporttjenester formidla gjennom smarttelefonapplikasjoner. Dette gjaldt både ulike former for taxi- og kjøretjenester, samt stasjonsløse eller «friflytende» bysykler. Disse transporttjenestenes inntog var ikke fri for kontroverser. Blokkering av fortau og andre deler av offentlig rom, ressursbruk i forbindelse med produksjon, arbeidsforhold i bransjen og ansvarsforhold mellom tilbydere og brukere, ble heftig debattert. Men disse selskapene møtte ikke bare motbør. Flere forskere, journalister, statlige organer og – ikke minst – selskapene selv, beskreiv disse transporttjenestene med superlativer som «innovativt», «fremtidsorientert» og «bærekraftig». Det er i kontekst av disse dypt ulike virkelighetsforståelsene at denne doktorgradsavhandlinga tilnærmer seg de nye teknologiene, og spør i hvilken grad de representerer betydelige endring i det urbane transportsystemet i Beijing. Ved hjelp av kvalitative metoder utforsker avhandlinga de to mest brukte applikasjonsbaserte mobilitetstjenestene i Kina: friflytende bysykler og kjøretjenester. Samla sett referer jeg til disse som «plattformmobilitet».
Denne avhandlingas hovedformål er å analysere hvordan plattformmobilitet har blitt en del av hverdagen til folk, samt hvordan tilbyderne og myndigheten forholder seg til hverandre. Det empiriske materialet er basert på sekundære kilder og bruker- og ekspertintervjuer utført under et seks måneders feltarbeid i Beijing i 2019. I hovedsak er det empiriske datamaterialet analysert gjennom begreper, perspektiver og teorier fra teknologi- og vitenskapsstudier, men også fra forskning på bærekraftig omstilling, og samfunnsvitenskapelige studier av mobilitet, eller den såkalte «mobilitetsvendingen». I så måte ser avhandlinga både på system- og brukerperspektiver. Med utgangspunkt i domestiseringsteori og perspektiver fra mobilitetsvendingen, analyserer jeg bruk av teknologi gjennom symbolske, praktiske og kognitive dimensjoner, samt hvordan mobilitet oppleves og føles. Ved å studere plattformmobilitetens sosiotekniske konfigurasjoner forsøker jeg også å forstå systemer som plattformmobilitet opptrer i og utgjør.
Avhandlingen er en monografi. De empiriske funnene er delt inn i fem kapitler. Kapittel 5 fremhever at vi kan forstå bedre dagens utvikling i transportsystemet ved å se dem i lys av lengre, historiske trender. Kapittelet diskuterer hvordan politiske tilnærminger til sykkel og bil i Kina har endret seg de siste 70 årene, og hvordan symbolsk betydning og bruk har forandret seg i det samme tidsrommet. Kapittel 6 utforsker endringer i nasjonale og kommunale regulering av plattformmobilitet i løpet av de årene tjenestene har vært på markedet. Kapittelet diskuterer ulike eksempler på hvordan selskapene forsøker å bygge relasjoner med statlige organer for å påvirke reguleringen. Denne relasjonsbygginga hjelper også selskapene til å tilpasse seg Kinas ambisjoner rundt teknologiutvikling. Kapittel 7 diskuterer endringer i bileierskap i Beijing og belyser både hvordan bilen blir brukt til hverdags og betydninger i forbindelse med livshendelser. Kapittel 8 utforsker hvordan friflytende bysykler og appbaserte kjøretjenester har blitt en del av hverdagen til folk. Dette kapittelet fremhever både endringer plattformmobilitet har medført, men også hvordan bruken av disse tjenestene ikke skiller seg radikalt fra transporttjenester som eksisterte fra før. Kapittelet argumenter for at det var nettopp fordi brukerne hadde relevante kunnskaper og vaner, at disse selskapene kunne vokse så fort. Samtidig illustrere kapittelet at det er knyttet nye symbolske betydninger og praksiser til bruk av tjenestene og at appbaserte transporttjenester skaper nye former for etterspørsel og konsum. Kapitelet viser også at disse tjenestenes inntog, på ulike måter, har innvirkning på rettferdighet i transportsystemet. Til forskjell fra de foregående kapitlene, tar kapittel 9 kun for seg kjøretjenester, og jeg fokuserer her på aspekter relatert til kjønn. Jeg argumenterer for at bilene, brukerne, sjåfører og plattformer burde forstås samlet sett som hybrider, og at forståelsen av disse hybridene – som helhet – har implikasjoner for hvordan tjenestene blir brukt og i hvilken grad kvinnelige passasjerene forsøker å beskytte seg i møte med sjåførene.
Avhandlinga bidrar til en ny forståelse av rolla til plattformmobilitet i en urban, kinesisk kontekst og stiller spørsmål ved i hvilken grad innovasjoner i transportsystemet, sånn som disse transportappene, har potensiale til å utfordre eksisterende, miljøskadelige transportformer. Ved å undersøke praksiser og symbolske assosiasjoner til ulike transportformer, argumenterer jeg for at plattformmobilitet i de kommende årene vil være et tillegg i stedet for en utfordrer til bileierskap. På denne måten bidrar avhandlinga til både teknologi- og vitenskapsstudier og mobilitetsvendingen ved å kritisk granske plattformtransport-teknologier i en urban kontekst og ved å vise deres mulige negative effekt på forbruk av transporttjenester så vel som de sosiotekniske prosessene som gir sånne utfall.