Film til folket! Eller film til distriktet? - Casestudie av lokaliseringen av den norske filmskolen i Lillehammer

Abstract

Sammendrag Dette prosjektet har som mål på å undersøke norsk filmforvaltning og utdanningspolitikk i en periode på over 100 år. Problemstillingen kokes ned til en casestudie med spørsmålet om hvorfor Den norske filmskolen ble lokalisert til Lillehammer. Gjennom å utføre en prosessporing og identifisere «kritiske vendingspunkt» i forvaltningen av norsk filmpolitikk, så sannsynliggjør jeg at det var underliggende kausale mekanismer som førte til at DNF ble lokalisert til Lillehammer. Dette testes ut gjennom å teste beslutningsprosessene i opptakten til grunnleggelsen av Den norske filmskolen og lokaliseringen til Lillehammer som enten et tilfelle av en allianse mellom forskjellige interesser (etter Béland & Cox, 2015), eller hvorvidt det var en videreføring av allerede etablerte politiske konvensjoner. Gjennom å bruke rammeverket «historisk institusjonalisme» så undersøker dette prosjektet hvordan filmforvaltningen som ble startet i 1913 danner et kontinuum som kan forklare lokaliseringen. For å forklare dette så redegjør jeg gjennom litteraturen hvordan høyere utdanningsinstitusjoner har blitt brukt som et distriktspolitisk vedtak i Norge helt tilbake til 1813, og at dette forklarer hvorfor man ønsket å bruke DNF som et distriktspolitisk redskap for å videreutvikle Oppland etter Vinter-OL i 1994. For å forklare dette beskriver jeg norsk filmpolitikk som et tilfelle av hva Vestheim (1994) kaller instrumentalisering av kultur. I konklusjonen så kommer det frem at OL i Lillehammer måtte til for å grunnlegge den norske filmskolen i Lillehammer, så det er å forstå som en intervening variable. Etter dette så foreslås det at det trengs mer statsvitenskapelig forskning på norsk film.

Abstract This project aims to investigate Norwegian film management and education policy for a period of over 100 years. The problem is boiled down to a case study with the question of why the Norwegian Film School was located in Lillehammer. By performing a process tracking and identifying "critical turning points" in the management of Norwegian film policy, I make it probable that there were underlying causal mechanisms that led to DNF being located in Lillehammer. This is tested by testing the decision-making processes in the run-up to the founding of the Norwegian Film School and its location in Lillehammer as either a case of an alliance between different interests (according to Béland & Cox, 2015), or whether it was a continuation of already established political conventions. Using the framework of "historical institutionalism", this project examines how film management, which was started in 1913, forms a continuum that can explain its location. To explain this, I explain through the literature how higher education institutions have been used as a district policy decision in Norway all the way back to 1813, and that this explains why they wanted to use DNF as a district policy tool to further develop Oppland after the Winter Olympics in 1994 To explain this, I describe Norwegian film policy as a case of what Vestheim (1994) calls instrumentalisation of culture. In the conclusion, it appears that the Olympics in Lillehammer were necessary to found the Norwegian film school in Lillehammer, so it is to be understood as an intervention variable. After this, it is proposed that more political science research is needed on Norwegian film.