Implementering av digitalt tilsyn; et omsorgsarbeid i endring En kvalitativ studie av hvordan digitalt tilsyn endrer omsorgsarbeidet

Abstract

I denne kvalitative studien, utforsker jeg hvordan implementeringen av digitalt tilsyn endrer omsorgsarbeidet. Undersøkelsen er basert på empirisk datamateriale bestående av intervju med medarbeidere og beboere fra flere sykehjem, i en kommune. Teoretiske perspektiver på omsorgsarbeid belyses gjennom omsorgsforskerene Kari Martinsen, Katie Eriksson og Kari Werness. Begrepet sosiomaterialitet står sentralt i denne studien og jeg har valgt å se til teoretikerne Orlikowski, Wanda J. and Scott, Susan V. (2008) sine innganger til begrepsforståelsen. For å undersøke interaksjonen mellom teknologi og omsorg har jeg inkludert Arlie Hochschild (1940) sitt begrep om emosjonelt arbeid og Erving Goffman (1922-1982) sitt syn på roller og rutiner. Studien undersøker hvordan overgangen til digitalt tilsyn endrer tjenesteansattes opplevelse av egen rolle som omsorgsutøver. Tillit til systemets meldinger har betydning for omsorgskoreografien, som arbeidet utføres gjennom. Dersom ikke en endring av rollebeskrivelser eller rutiner etter innføringen av det digitale tilsynet skjer skapes det en generell dissonans blant medarbeiderne og kompliserer samspillet mellom rollene. Dataen sensoren fanger opp, er ulik det medarbeiderne ellers kunne observere med fysisk nattilsyn. Dataen som det digitale tilsynet ikke tolker korrekt, utfordrer omsorgskoreografien. Denne faktoren kompliserer samspillet fordi tilliten til signalene minsker. Medarbeiderne håndterer denne nye informasjonen ved å utvide omsorgskoreografien for å få teknologien til å passe inn gjennom å lage et ekstra rutine-lag, de benytter både eksisterende rutiner samt informasjonen fra det digitale tilsynet. Funnene viser derfor at det digitale tilsynet på den ene siden skaper økt aktivitet for medarbeiderne, samtidig som de på den andre siden kan utvide sin evne til å gi tryggere, mer spisset omsorg. I tillegg undersøker studien om digitalt tilsyn medvirker til effektivisering. Funn viser at det digitale tilsynet muliggjør en effektivisering av omsorg, men at dette ikke skjer. Omstillingsevnen henger sammen med endring i forventet rolleatferd, noe som ikke er funnet her. Innføringsprosessen påvirker resultatet. Funnene viser at innføringen var preget av fokus på tekniske egenskaper ved det digitale tilsynet og høy grad av tillit til medarbeiderne uten krav til felles atferdsendring. Funnene demonstrerer kompleksiteten av interaksjon som oppstår og viser relevansen av videre studier innen dette området av sosiologi.

In this qualitative study, I explore how the implementation of digital supervision transforms caregiving work. The investigation is based on empirical data consisting of interviews with employees and residents from multiple nursing homes within a municipality.

Theoretical perspectives on caregiving work are illuminated through the perspectives of care researchers Kari Martinsen, Katie Eriksson, and Kari Werness. The concept of sociomateriality is central to this study, and I have chosen to draw on the insights of theorists Orlikowski, Wanda J. and Scott, Susan V. (2008) for understanding this concept. To examine the interaction between technology and caregiving, I have incorporated Arlie Hochschild's (1940) concept of emotional labor and Erving Goffman's (1922-1982) views on roles and routines.

The study investigates how the transition to digital supervision alters the service employees' experience of their role as caregivers. Trust in the system's messages impacts caregiving choreography, which is the framework through which the work is carried out. If no changes to role descriptions or routines occur after the introduction of digital supervision, it creates a general dissonance among employees and complicates the interplay between roles.

The data captured by the sensors differs from what employees could otherwise observe through physical night-time checks. Data that the digital supervision does not interpret correctly challenges caregiving choreography. This factor complicates the interplay because trust in the signals diminishes. Employees handle this new information by expanding the caregiving choreography to make the technology fit, creating an additional layer of routines. They utilize both existing routines and information from the digital supervision.

The findings thus indicate that, on one hand, digital supervision increases activity for employees, while on the other hand, it enables them to enhance their ability to provide safer, more targeted care. Additionally, the study examines whether digital supervision contributes to efficiency. Findings show that digital supervision enables the streamlining of caregiving, although this is not realized. Adaptability is linked to changes in expected role behavior, which were not found in this context. The implementation process influences the outcome.

The findings demonstrate that the introduction was characterized by a focus on the technical attributes of digital supervision and a high level of trust in employees without requirements for collective behavioral change. The findings demonstrate the complexity of interaction that occurs and shows the relevance of further studies in this area of sosiology.