Asyl til besvær? En analyse av utviklingen av Norges tilnærming til asylsøkere, 2000-2020.

Abstract

Hva ligger egentlig bak utviklingen av norsk asylpolitikk? Kan en sikkerhetisering av asylsøkere knyttes til utviklingen, og hvilken rolle spiller EU i denne prosessen? Denne oppgaven ser på hva som ligger bak utviklingen av norsk asylpolitikk, og hvordan dette kommer til syne i UDIs årsberetninger fra år 2000 til 2020. Analysen av årsberetningene knyttes opp mot de teoretiske perspektivene, sikkerhetisering og europeisering. Empiriske funn fra årsberetningene betraktes i lys av de to teoriene. Analysen viser at den teoretiske antagelsen om at norsk asylpolitikk er preget av sikkerhetisering, stemmer ut fra de empiriske funnene. En prioritering og økning av utvisningssaker i 2014 viser til en økt sikkerhetisering, som denne oppgaven anser som et ytterligere restriktivt skifte i norsk asylpolitikk. De eldre beretningene til UDI gir oss allikevel en pekepinn på dette skiftet. Allerede på tidlig 2000-tallet er språket rundt asyl preget av at sakene oppleves som utfordrende, og målet er å få ned antall søkere. EU sin innflytelse på norsk asylpolitikk er et annet tema oppgaven har vært opptatt av ved å se empirien i lys av europeisering. Den teoretiske antagelsen om at europeisering har preget norsk asylpolitikk stemte til en viss grad. Det var allikevel mindre empirisk grunnlag for denne antagelsen enn for sikkerhetiseringsteorien. Videre viste effektivisering seg som et empirisk funn, og gjentok seg som et mønster i mange av beretningene. I analysen betraktes derfor effektivisering opp mot sikkerhetisering, for å se om økt produktivitet i UDI er spesifikt rettet mot tiltak, som reflekterer asylsøkere som et sikkerhetsproblem. Konklusjonen er at det har vært en langsom restriktiv utvikling av norsk asylpolitikk, som viser seg i UDIs beretninger gjennom flere tegn på sikkerhetisering. Oppgaven argumenterer for at det er spesielt to hovedgrunner til denne utviklingen: viktigheten av å opprettholde et velfungerende asylsystem, og konstruksjonen av asylsøkere som et sikkerhetsproblem. Dette kommer til syne i UDIs beretninger gjennom utvisningssakene, perspektivet på asylsaker fra tidlig 2000-tallet, og tiltakene mot svingninger av asylsøkere.

What are the dynamics related to the development of Norwegiam asylum policy? Can securitization of asylum seekers be linked to the development, and what role does the EU play in this process? This thesis looks at the dynamics connected to the development of Norwegian asylum policy, and how this is reflected in UDI’s annual reports from year 2000 to 2020. The thesis uses securitization and europeanization as theories. Empirical findings from the annual reports are considered in the light of the two theories. The analysis shows that the theoretical assumption that Norwegian asylum policy is affected by securitization, is consistent with the empirical findings. A prioritization and increase in expulsion cases in 2014 reflects an increase of securitization, which this thesis considers a further restrictive shift in Norwegian asylum policy. However, the language in UDI’s reports from the early 2000s are characterized by the fact that these cases are perceived as challenging, and that the aim is to reduce the number of asylum seekers. Which indicates that there might have been a gradual restrictive development within the Norwegian asylum policy. Another concern of this thesis has been EU’s influence on Norwegian asylum policy. The empirical evidence has been viewed in the light of europeanization. The assumption that europeanization has affected the Norwegian asylum policy was true to a certain extent. Though, there were less empirical evidence for this assumption, than the securitization theory. Furthermore, streamlining proved to be an empirical finding, and repeated itself as a pattern in several reports. In the analysis, efficiency is therefore considered in relation to security, to see if increased productivity in UDI is specifically aimed at measures that reflect asylum seekers as a security issue. The conclusion is that there has been a slow restrictive development of Norwegian asylum policy, which is shown in UDI’s reports through several signs of securitization. This thesis argues that there are two main reasons for this development in particular: the importance of maintaining a well-functioning asylum system, and the construction of asylum seekers as a security issue. Furthermore, this becomes evident in UDI’s reports through the expulsion cases, the perspective on asylum cases from the early 2000s, and the measures against fluctuations in asylum seekers.