Småstaters sikkerhetspolitiske strategier ved økt stormaktsrivalisering

Abstract

Den 24. februar 2022 markerer Russlands fullskala invasjon av Ukraina, og et tidsskille i europeisk sikkerhet etter andre verdenskrig. Et av FNs sikkerhetsråds permanente medlemmer, en atommakt og verdens største stat i areal, har brutt med folkeretten og gått til angrep på et av sine europeiske naboland. Invasjonen har medført at det anspente forholdet mellom et strukturelt Øst og Vest, som gradvis har blitt forverret siden Krym-anneksjonen i 2014, har blitt betydelig intensivert. Med de raske endringene i den europeiske sikkerhetsstrukturen som bakteppe, tar denne masteroppgaven sikte på å undersøke hvordan økende stormaktsrivalisering påvirker småstaters sikkerhetspolitikk. For å besvare dette har jeg benyttet Norges sikkerhetspolitiske utvikling som case for å gjøre en teoriinformert single case-studie, med ambisjon om å bidra til faglitteraturen om statssystemets småstater. Norges sikkerhetspolitiske strategi har siden statens inntreden i NATO i 1949, beholdt en balanseringspolitikk overfor statens sikkerhetsgarantist i vest, og største potensielle trussel i øst. I takt med endringer i de eksterne omgivelsene har denne politikken blitt justert, og tilpasset til statens sikkerhetspolitiske utfordringer og behov. Som en følge av invasjonen i 2022, og påfølgende stormaktsrivalisering, har denne garderingstrategien blitt opprettholdt, men balansen er kraftig forskjøvet. Funnene fra den case-spesifikke analysen bidrar til å belyse hvordan småstater kan gå langt i å bevare sitt handlingsrom og autonomi, til tross for lav relativ makt, redusert sikkerhet og uforutsigbare eksterne omgivelser.

On February 24th, 2022, Russia's full-scale invasion of Ukraine marked a turning point in European security since World War II. One of the permanent members of the United Nations Security Council, a nuclear power, and the world's largest country by land area, violated international law and attacked one of its European neighbors. The invasion has significantly intensified the strained relationship between a structurally divided East and West, which has been deteriorating since the annexation of Crimea in 2014. With the backdrop of rapid changes in the European security structure, this thesis aims to examine how increasing Great Power rivalry affects the security strategies of small states. To address this, I have used the security policy development of Norway as a case to conduct a theory-informed single case study, with the ambition of contributing to the academic literature on small states within the international system. Since joining NATO in 1949, Norway has maintained a policy of balancing between its security guarantor in the West and its most significant potential threat in the East. As external circumstances have changed, this policy has been adjusted and adapted to the state's security challenges and needs. As a result of the 2022 invasion and subsequent Great Power rivalry, this hedging strategy has been maintained, but the balance has been significantly shifted. The case-specific analysis findings illuminate how small states go to great lengths to preserve their room for maneuver and autonomy despite their low relative power, reduced security, and unpredictable external environment.